Lønnsomheten av å investere i sportsrettigheter avhenger av en rekke faktorer. Siden noen av disse kan variere betydelig er det derfor ingen tilfeldighet at historien inneholder en lang rekke med ulønnsomme avtaler, slik oversikten nedenfor viser.

• I desember 1996 ble Sport 7, en nederlandsk betal-TV kanal tatt av luften, bare fire måneder etter at de inngikk en syvårs kontrakt som omfattet nesten all Nederlandsk elitefotball til en samlet verdi av ca. NOK4 milliarder. I løpet av sin korte levetid greide imidlertid kanalen å tape ca. NOK400 millioner.¹
• I 2001 gikk den engelske kanalen ITV-Digital konkurs etter at den ikke greide å overholde betalingsforpliktelsene i treårsavtalen med klubbene i divisjonene under Premier League. Denne avtalen hadde en verdi på ca. NOK4,4 milliarder (£378 millioner). Senere ble avtalen overtatt av BSkyB, men da til en pris som bare utgjorde ca. 25% av den opprinnelige verdien.²
• Telepiu og Stream, som har delt rettighetene for italienske Serie A tapte til sammen ca. NOK3,3 milliarder (US$500 millioner) bare på sesongen 2001/02. Neste sesong reduserte de derfor tilbudet til de minst attraktive lagene såpass mye at disse nektet å starte sesongen. Konflikten ble løst ved at de rikeste klubbene dannet et spleiselag som dekket mellomlegget av hva klubbene forlangte og TV-kanalene tilbød. Forrige sesong ga myndighetene de to kanalene lov til å fusjonere i Sky-Italia.
  
• I Tyskland greide ikke Premiere, Kirch’s betalingskanal å generere nok abonnenter til å gjøre avtalen med de tyske bundesligaklubbene lønnsom. Derfor ble avtalen reforhandlet med det resultat at verdien ble redusert med ca. 25%³
• Flere europeiske TV-kanaler tapte store penger på sendingene fra fotball-VM 2002, deriblant italienske RAI⁴, franske TF1⁵ og nordiske Canal Digital. For Canal Digital utgjorde tapet ca. NOK48 millioner⁶, mens TF1 tapte ca. NOK145 millioner.

Tilsvarende problemer har vært velkjente på det Nord-amerikanske markedet, hvor TV-sport jo har betydelig lengre historie som handelsvare enn i Europa. CBS, en av de fire store nettverkene skulle egentlig gått konkurs på begynnelsen av 1990-tallet etter at de overvurderte verdien på Major League Baseball (MLB) kraftig (Fort 2003). I 1994 kjøpte Fox (et annet av nettverkene som er en del av Rupert Murdoch’s News Corporation) rettigheter til amerikansk fotball (NFL) – det suverent mest populære TV-produktet i det amerikanske markedet til en pris av ca, NOK10,6 milliarder (US$1,58 milliarder). Denne verdien ble imidlertid nedskrevet med ca. en tredjedel nesten umiddelbart etter kjøpet. I 2002 nedskrev News Corporation verdien på sportsrettigheter for NOK6,1 milliarder (US$909 millioner). NBC (et tredje nettverk) offentligjorde tap for ca. NOK2 milliarder (US$300 millioner) på basketballrettigheter (NBA).⁷

En konsekvens av disse problemene er at prisene på rettighetene har stagnert noe den senere tiden. Verdien på de nåværende tyske, italienske og spanske Champions League rettighetene er alle lavere enn for de gamle avtalene⁸. Det samme gjelder selve kronjuvelen i det europeiske markedet; de Engelske Premier League rettighetene. BSkyB betalte NOK11,8 milliarder (£1,024 milliarder) for live-rettighetene for avtaleperioden 2004-2007. Riktignok tilsvarte dette sånn omtrentlig bruttobeløpet i den forrige avtalen, men tar man i betraktning at kampantallet økte ble verdien redusert med 35% per kamp. Likeså sikret BBC seg ”Match of the day” rettighetene for NOK1,2 milliarder (£105 millioner) – noe som var NOK865 millioner (£75 millioner) mindre enn hva ITV betalte for den forrige avtalen.

Denne artikkelen vil drøfte faktorer som påvirker lønnsomheten av å investere i sportsrettigheter – og med det som bakgrunn analysere den senere tids utvikling hvor mange avtaler har blitt ulønnsomme. Det legges spesiell vekt på kostnadsstrukturen – både for TV-kringkasting generelt – men også knyttet til å sendingen av sportsprogrammer. Likeså analyseres det hvordan den beinharde konkurransen kan lede TV-kanalene til en atferd som er individuelt rasjonell på kort sikt – men som er kollektiv irrasjonell på lang sikt. Videre presenteres to case-studier som eksemplifiserer dilemmaene kanalene står overfor, nemlig Viasat’s kjøp av de skandinaviske rettighetene for UEFA’s Champions League og (norske) TV2’s kjøp av rettighetene for Euro2004. Til slutt diskuteres det hvorvidt investeringer i sportsrettigheter kan generere indirekte inntekter for TV-kanalene.

For at en TV-kanal skal nå ut til et stort publikum kreves store investeringer i overføringsnett, det være seg for satellitt, bakkenett eller kabel. De produksjonsuavhengige faste kostnadene (sunk-costs) – som gjerne er store – påløper uavhengig av aktiviteten til kanalen. Samtidig kan de variable kostnadene knyttet til selve programmene være relativt beskjedne når overføringsnettet er etablert. Disse forholdene gjør at produksjon av TV programmer er karakterisert av stordriftsfordeler.

Tilsvarende kostnadsstruktur kan også gjelde for sendingen av sportsprogrammer dersom det er nødvendig å kjøpe dyre rettigheter og prisen på disse er faste. Konkurransen om de mest attraktive rettighetene har vært ekstrem tøff de senere årene. Kanaler som BSkyB, ON-Digital, Canal Plus, Premiere, Sport 7, Telepiu og Stream (nå fusjonert til Sky Italy) har mer eller mindre satset hele sin eksistens på fotballrettigheter – og som kjent har noen av dem også brukket nakken. Den beinharde konkurransen mellom kjøperne har også gitt selgerne gode kort på hendene under kontraktsforhandlingene. Ikke bare har det sendt prisene i været, det har også gjort at selgerne har kunnet kreve faste priser for rettighetene – altså uavhengige av hva TV-kanalene tjener på å sende programmene. Således har TV-kanalene blitt sittende alene med risikoen i tilfellet inntektene svikter – eksempelvis pga. uforutsette negative skift i etterspørselen og/eller konjunktursvingninger. Den store andelen sunk-costs gjør at det ikke nytter å redusere antallet sendte programmer dersom inntektene svikter. Derfor er de kommersielle TV-kanalene svært sårbare i tilfelle etterspørselen fra seere (betal-TV) eller annonsører (reklamefinansierte kanaler) skifter negativt.

I tillegg må en huske at mottakelsen av TV-signaler delvis er et fellesgode som tilfredsstiller det såkalte ikke-rivaliseringskriteriet. Om en person ser på et program reduserer det ikke naboens mulighet til å se det samme programmet. En konsekvens av denne egenskapen er at når programmet sendes på lufta, så er kostnadene uavhengige av antallet seere. Samtidig betyr dette man ikke kan spare kostnader ved å sende programmene ut til færre seere dersom inntektene svikter (Gaustad 2000).

Et alternativ til faste priser er å knytte dem til hva TV-kanalene tjener på å sende de aktuelle programmene, noe som delvis har blitt praksis for OL-rettighetene. Den Olympiske komité garanteres et minstebeløp – og i tillegg får de også en andel av inntektene som kanalene tjener utover break-even. Dette betyr at selger og kjøperne risikoen. Slike former for profittdeling reduserer imidlertid kanalenes motiver til å skaffe seg inntekter siden de jo ikke beholder alt selv. På den måten kan det også redusere prisen på rettighetene.

Selv om konkurransen om de mest attraktive rettighetene ble svært tøff på slutten av 1990 tallet – er det tegn som tyder på en endring (mot slutten av 2003). Flere kanaler har gått konkurs (Sport 7, ON-Digital, Premiere) – enkelte har trukket seg som kjøper av rettigheter (Canal Digital). I tillegg har noen kanaler fusjonert (i Italia og Spania). Mindre konkurranse vil også redusere prisene – noe som også bekymrer selgerne. Derfor sysler bl. a. de italienske Serie A klubbene med planer om å etablere en egen TV-kanal nettopp for å gi Sky-Italia konkurranse på markedet.⁹

Samtidig har problemene med å tjene penger på sport også dempet noe av iveren etter å sikre seg godbitene eksklusivt. Kanaler som konkurrerte mot hverandre for få år siden har nå begynt å samarbeide gjennom å forhåndsavtale hvilke rettigheter de skal by på – for på den måten hindre at prisene presses unødvendig oppover. Dette gjelder for eks. de norske allmennkringkasterne, NRK og TV2 som på 1990-tallet sloss som hund og katt. Ski-VM i Østerrike i 1999 som begge sendte fra simultant er et eksempel. I noen tilfeller la man inn bud hvor det primære formålet ikke var å vinne budrunden – men derimot å presse prisen i været slik at det svekket konkurrentens finansielle evner ved neste auksjonsrunde¹⁰. De siste årene har imidlertid forholdet mellom de to kanalene blitt langt mer forsonende. Neste år sender NRK fra Sommer OL i Athen (unntatt håndballkampene), mens TV2 tar seg at fotball EM i Portugal. Slike samarbeidsavtaler ser man også tendenser til i en del andre europeiske markeder, eksempelvis England og Tyskland.¹¹

Det finnes imidlertid en del momenter som kan true stabiliteten til slike avtaler. For det første er de strid med de vanlige konkurransereglene for næringsvirksomhet – noe som EU’s konkurransemyndigheter ser ut til å legge stadig legger mer vekt på. Selv om kanalene greier å etablere avtaler – lovlige eller ulovlige – kan det også oppstå situasjoner hvor det kan lønne seg å bryte samarbeidet – eksempelvis ved at man legger inn høyere og/eller flere bud enn det som ble avtalt med (de potensielle) konkurrentene. Gevinsten av å ”bryte ut” kan spesielt være stor dersom en forventer at de andre kanalene holder seg til de inngåtte avtalene. Aktørene kan altså havne i en slags ”fangens dilemma” situasjon hvor det som er individuelt rasjonelt på kort sikt kan vise seg å bli kollektivt (og individuelt) irrasjonelt på lang sikt. Den kortsiktige gevinsten består i at man vinner flere budrunder – den langsiktige ulempen er at det generelle prisnivået på alle rettighetene stiger.

For å forstå de mekanismene som leder kjøperne til en slik paradoksal atferd må en huske at utfallet av slike budrunder faktisk kan bli avgjørende for en TV-kanals eksistens. Eksempelvis viser BSkyB’s egne undersøkelser at de risikerer å miste mer enn 50% av abonnementene uten de engelske Premier League kampene. Derfor kan det være ensbetydende med konkurs dersom de ikke greier å skaffe seg disse rettighetene.

Selgerne kan motvirke at kjøperne samarbeider gjennom å arrangere lukkede budrunder. Hvis budrundene er åpne vil kjøperne automatisk kontrollere hverandre og umiddelbart oppdage eventuelle brudd på avtalene. Dette kan virke disiplinerende på selgere som har inngått avtaler med hverandre. Når budrundene er hemmelige vil det imidlertid ta lengre tid før avtalebruddene blir oppdaget og eventuelle straffetiltak iverksatt. Dette bedrer også mulighetene til å spiller kjøperne ut mot hverandre – eksempelvis gjennom å lekke ut informasjon om hva som til enhver tid er det høyeste budet.

Betal kanalene vil være avhengige av å kunne ekskludere de seerne som ikke er villige til å betale for seg. Hvis mange opplever at prisen på kampene er for høye stimuleres de også til å lette etter smutthull – eksempelvis ved anskaffelse av piratkort. I Italia er antallet seere med piratkort til Teleipu og Stream sine sendinger fra Serie A estimert til mellom to og fire millioner¹². I tillegg kan noen velge å se kampene på puber isteden for å abonnere på kanalen selv dersom prisen blir for dyr.

Dessuten er betal kanalene også avhengige av å kunne tilby en stor porsjon av rettighetene eksklusivt – noe Canal Digital fikk erfare i forbindelse med kjøpet av de skandinaviske VM-rettighetene i 2002. Når seerne oppdaget at det var mulig å se de fleste av kampene for en billig penge på svensk og dansk TV var det få som var villige til å betale den høye inngangsbilletten som Canal Digital forlangte.

Kampene i UEFA’s Champions League er blant de absolutt mest attraktive sportsprogrammene i hele Europa. Viasat, som er en del av Modern Times Group (MTG), har holdt de skandinaviske rettighetene over flere år. Den nåværende tre-årsavtalen varer til våren 2006 og kostet dem NOK346 millioner (€42,3 millioner) ¹³. Fordeles denne kostnaden proporsjonalt med befolkningen i de tre landene, utgjør den norske prisen NOK27,7 millioner per år (NOK83 millioner totalt).

I Norge har man de senere årene vist to kamper per kveld (en direkte og en i opptak) på TV3, som er Viasat’s free-to-air kanal med en seerdekning på 62%. Den nye digitale teknologien har imidlertid gjort det mulig å vise alle de andre kampene på Viasat’s betalkanaler (foreløpig gjelder det bare seere med parabolantenner).

Interessen for slike internasjonale kamper avhenger bl. a. av hvorvidt det er nasjonale lag som deltar, samt hvorvidt de oppnår suksess. Tabell 1 viser antallet lag fra de skandinaviske landene som har kvalifisert seg siden sesongen 1992/93. Man har ennå til gode at alle tre landene greier å kvalifisere seg i samme sesong. Dog var det med tre lag sesongen 1999/2000, men to av disse kom fra Norge (Molde og Rosenborg).

Tabell 1: UEFA’s Champions League – antall lag fra de skandinaviske landene

Sesong	Norge	Sverige	Danmark
1992/93	0	1	0
1993/94	0	0	0
1994/95	0	1	0
1995/96	1	0	1
1996/97	1	1	0
1997/98	1	1	0
1998/99	1	0	1
1999/00	2	1	0
2000/01	1	1	0
2001/02	1	0	0
2002/03	1	0	0
2003/04	0	0	0

Tabell 2 viser de gjennomsnittlige rating-tallene under samtlige direktesendte kamper, samt de tilhørende reklameinnslagene som ble vist på norsk TV3 i perioden januar 2000 til mai 2003. Den venstre kolonnen omfatter kamper hvor norske lag (Rosenborg) var involverte, mens den høyre kolonnen gjelder de andre direktesendte kampene.

Rosenborg greide å kvalifisere seg til første gruppespill i turneringen hvert år i perioden 1995/6 t.o.m. sesongen 2002/3. Ratingtallene under Rosenborg’s kamper lå hele 105% over de andre kampene som gikk i beste sendetid (prime-time). Reklameinnslagene trakk 45% av ratingtallene under kampene.

Den nederste linjen i Tabell 2 viser reklameinntektene for TV3 under de aktuelle kampene. Disse tallene må imidlertid leses som grove indikasjoner – og ikke som nøyaktige beregninger. Dette skyldes at TV3’s reklamepriser knyttes til hvor mange seere man når i spesielle målgrupper, og derfor korrelerer ikke inntektene 100% med de totale seertallene – slik beregningene i tabellen forutsetter. Beregningene tar høyde for at det sendes 47 reklameinnslag på 30 sekunder per kamp, slik som i perioden dataene referer til.

Tabellen illustrerer at inntektsforskjellen mellom en kamp som involverer norske lag og andre kamper faktisk kan utgjøre ca. en million norske kroner, og altså nesten seks millioner kroner for seks kamper. Lagene som kvalifiserer seg til første gruppespillet vil automatisk spille seks kamper. Således svir det kraftig for TV3 at Rosenborg mislyktes med å kvalifisere seg sesongen (2003/4). I tillegg gjorde det ikke situasjonen lettere at også de svenske og danske lagene mislyktes.

Hvis det norske ”inntektsmønsteret” kan overføres til Danmark og Sverige ved å justere for ulikheter i befolkningstallene kan inntektsforskjellen mellom en ”best-case” sesong – hvor alle land kvalifiserer seg til første gruppespill – og en ”worst-case” sesong hvor ingen gjør det, utgjøre så mye som NOK24 millioner. Dette er en betydelig sum når en tar i betraktning at rettighetskostnadene utgjør ca. NOK115 millioner per år. Dersom man også tar høyde for at lagene kan kvalifisere seg videre til de senere rundene av turneringen blir gapet enda større. Til nå har dette skjedd to ganger; IFK Gøteborg sesongen 1994/95 og Rosenborg sesongen 1996/97. Disse tallene gir en god illustrasjon av de store inntekstmessige usikkerhetene knyttet til investeringer i rettighetene for slike turneringer

Tabell 2: Ratingtall og reklameinntekter for direktesendte kamper fra UEFA’s Champions League på TV3 på norsk TV3¹⁴

	Kamper med norske lag lag	Ikke-norske
Gjennomsnittlig ratingtall
• Første omgang	434,000	199,000
• Andre omgang	499,000	257,000
• Under reklameinnslag	211,000	99,000
Reklameinntekter15
• Per kamp	NOK1,865,000	NOK875,000
• Seks kamper	NOK11,190,000	NOK5,250,000

TV-avtalene for Champions League har løpt over perioder på tre år. Således vet ikke kjøperne hvilke lag som deltar når rettighetene kjøpes. De siste årene har UEFA endret turneringsreglene slik at det er færre lag fra de små nasjonene som slipper gjennom nåløyet – samtidig som de store fotballnasjonene har fått med flere lag. Tallene i Tabell 2 viser at Viasat har grunn til å mislike denne utviklingen.

Også i andre europeiske land har TV-kanalene fått erfare at investeringer i Champions League rettigheter kan være risikofylte. Italienske lag opplevde liten sportslig suksess i CL på slutten av 1990-tallet, noe som også førte til lavere interesse for kampene blant de italienske TV-seerne. Tilsvarende negative erfaringer gjorde RTL pga. den manglende suksessen til tyske lag sesongene 2001/02 og 2002/03.

EM i fotball er et annet eksempel hvor interessen i de respektive landene influeres av deltakelsen og prestasjonene til de nasjonale lagene. Tabell 3, som viser ratingtall fra Euro 2000 i Belgia/Nederland gjelder seere i Storbritannia og Norge. Ikke overraskende oppnådde kampene til England og Norge de høyeste tallene. I Storbritannia delte BBC og ITV kampene, med unntak av to kamper som gikk simultant på begge kanaler. I Norge delte NRK og TV2 kampene. Statistikkene viste at de lisensfinansierte kanalene (BBC og NRK) hadde betydelig høyere ratingtall enn de to kommersielle kanalene. Siden både England og Norge ble slått ut i gruppespillet spilte lagene bare tre kamper hver.

I Norge vil TV2 være den eneste kanalen som sender fra Euro2004 i Portugal. Tabell 4 viser noen scenarier over hva de vil kunne ha tjent i reklameinntekter basert på ratingtallene fra mesterskapet i 2000¹⁶. Når denne artikkelen skrives er det kjent at Norge mislyktes i å kvalifisere seg, men dette viste altså ikke TV2 da de kjøpte rettighetene fra EBU. Derfor presenteres ulike scenarier som alle var mulige på salgstidspunktet – i all fall i teorien. Dette for å illustrere dilemmaet TV2 sto overfor når beslutningen skulle tas. Tabellen viser to alternativer for ratingtallene, hvorav det ene tilsvarer TV’s egne ratingtall fra Euro2000, mens det andre baserer seg på NRK og TV2 felles gjennomsnittstall fra det samme mesterskapet. Videre er det forutsatt at TV2 vil sende like mye reklame som under Euro2000, dvs. 29 innslag a 30 sekunder per kamp.

Prisene på TV2’s reklamespotter varierer med årstiden, og Euro 2004 vil finne sted i den dyreste delen av sesongen. I tillegg varierer prisene også med tidspunktet på døgnet – hvor såkalt ”prime-time” (den mest verdifulle perioden) er mellom 18.00 og 23.30. Åtte av kampene vil starte kl. 18.00 norsk tid, mens de andre vil starte kl. 2045¹⁷. Det betyr at alle reklamespottene vil sendes under ”prime-time”, med unntak av de som sendes før kampene som starter kl. 18.00. Siden TV2 bare har en kanal, vil de maksimalt kunne sende 27 kamper – siden 4 av de 31 kampene går samtidig.

Basert på disse opplysningene vil en reklameinnslag for en kamp som starter kl. 18.00 koste NOK7185 dersom det oppnår en rating på en prosent¹⁸. I beregningene er det ikke tatt hensyn til eventuelle kvantumsrabatter – samt at de mest attraktive reklamespottene (like før kampen starter) kan koste opp mot 30% mer enn basisprisen. Det må også presiseres at beregningene bare gjelder reklameinntekter – ikke eventuelle sponsorinntekter. Disse forholdene gjør at tallene i Tabell 4 må leses som indikasjoner – heller enn nøyaktige beregninger.

På tross av disse usikkerhetsmomentene illustrerer tabellen det store inntektsgapet mellom et ”best-case” scenario og et worst-case scenario. TV2 betalte NOK60 millioner for de norske rettighetene¹⁹. TV2 fikk tilgang til rettighetene gjennom sitt medlemskap i European Broadcasting Union (EBU) – som måtte ut med hele NOK4,2 milliarder (CHF800 millioner) for å de europeiske rettighetene²⁰. Før det ble avgjort at Norge ikke greide å kvalifisere tok TV2 høyde for produksjonskostnader i størrelsesorden 7,5-9 millioner²¹. At Norge ikke kom gjennom nåløyet reduserer nok også deres vilje til å bruke ressurser på mesterskapet. Hvis de oppnår ratingtall som er identiske med hva deres egne kamper oppnådde i 2000 vil Euro2004 bli et tapsprosjekt på NOK5,1 millioner. Dette forutsetter at produksjonskostnadene blir på NOK7,5 millioner. Greier de imidlertid å oppnå ratingtall som tilsvarer det felles gjennomsnittet for NRK og TV2 under Euro2000 vil sendingene generere et overskudd på ca. NOK14,6 millioner.

Det faktum at Norge ikke greide å kvalifisere seg kan også tenkes å redusere den generelle interessen for mesterskapet, og i så fall gjøre tapet for TV2 enda større. Det er verdt å merke seg at Bjørn Gunnar Rosvoll, salgsdirektør i TV 2, i et intervju med Kampanje, faktisk antar at tapet av at Norge mislyktes kan komme på mellom NOK15-20 millioner.²²

Tabell 3: Ratingtall for kamper under Euro 2000 i Storbritannia og Norge²³

	Storbritannia		Norge
	Englands kamper	Andre kamper	Norges kamper	Andre kamper
Antall seere per kamp i gjennomsnitt	15,497 mill.	6,65 mill.	1,530 mill.	0,817 mill.
Rating prosent	28,3%	12,1%	41,4%	22,1%

Tilfellet med TV2 og Euro2004 har mange fellestrekk med erfaringene den franske kanalen TF1 gjorde under VM i 2002. De betalte til sammen NOK485 millioner (¤60 millioner) for de franske TV-rettighetene, og i tillegg kom produksjonskostnadene på ca. NOK70 millioner (¤8,7 millioner) (Desbordes 2003). Når Frankrike ble sendt hjem allerede etter det innledende gruppespillet rammet det interessen for mesterskapet og dermed også reklameinntektene såpass betydelig at kanalen satt igjen med et tap på ca. NOK145 millioner. Under det samme mesterskapet ble også RAI, den italienske kanalen, rammet av den tidlige hjemsendelsen av det italienske laget. Faktisk gikk det rykter om at RAI vurderte å saksøkte FIFA siden TV-bildene jo viste at Italia røk ut av turneringen pga. en feil dommeravgjørelse.

Tabell 4: Euro 2004 – reklameinntekter for TV2 – noen scenarier²⁴

	Norge greier ikke å kvalifisere seg	Norge kvalifiserer seg men slås ut i gruppespillet	Norge når finalen
Ratingtall tilsvarende hva TV2 oppnådde under Euro2000	62,4 mill.	72,5 mill.	82,7 mill.
Ratingtall tilsvarende hva NRK og TV2 oppnådde til sammen under Euro 2000	82,1 mill.	90,0 mill.	98,0 mill.

For å evaluere lønnsomheten i sportsrettighetsavtaler må en imidlertid også ta i betraktning eventuelle indirekte inntekter slike investeringer kan gi. Antallet abonnenter kan øke – noe som kan gjøre kanalen mer attraktiv – både for selgerne av sportsrettigheter og for annonsører generelt. I så fall kan det være at man får kjøpt sportsrettigheter billigere ved neste anledning. Alt annet likt vil selgerne som regel prioritere de kanalene som har høyest seerdekning. Idrettsforbund og lignende aktører vil også ta hensyn til ikke-monetære målsettinger som eksempelvis rekrutteringen til idretten.

I Nord Amerika er de store nettverkenes landsomfattende dekning avhengige av å ha et stort nett av lokale stasjoner (affiliates) (Solberg 2002). For å være attraktiv blant de lokale TV-stasjonene må nettverkene kunne tilby de lokale stasjonene populære programmer. Dette ble illustrert ta Fox skaffet seg rettigheter til den Nord-amerikanske fotball ligaen (NFL) for første gang i 1994. Verdien på disse rettighetene ble nedskrevet med ca. en tredjedel nesten umiddelbart etter at kjøpet var i boks. Likevel var kjøpet svært lønnsomt for Fox siden det etablerte dem som et fullverdig medlem blant de nasjonale nettverkene.

Noen kabeloperatører avholder avstemninger hvor seerne velger hvilke kanaler som skal inngå i de lokale standardpakkene. Derfor kan eiere av plattformer som består av flere kanaler velge å la kanaler med lavere oppslutning få sende de mest populære sportsprogrammene – i håp om at dette skal motivere seerne til å stemme dem inn i standardpakken neste gang det er valg – og på den måten øke de generelle reklameinntektene.

Den siste tiden er det blitt mer vanlig med salg av ”pakker” bestående av rettigheter til flere enkeltarrangementer. I 1996 solgte IOC de europeiske OL-rettighetene for perioden 2000-2008, og lignende pakkesalg har også funnet sted for USA. Likeså kjøpte mange TV-kanaler rettighetene for fotball VM i 2002 og 2006 i en pakke. Den kommersielle verdien av slike arrangementer influeres av hvor mesterskapet finner sted. Fotball VM i 2002 passet dårlig for det europeiske markedet siden kampene gikk av stabelen om morgenen europeisk tid. Derimot vil mesterskapet i Tyskland passe langt bedre – og gi de europeiske TV-kanalene langt større inntekter. Enkelte kanaler kan nok ha tatt dette i betraktning og derfor vært villige til å et kalkulert tap på 2002-rettighetene – i håp om å tjene inn det tapte i 2006 (Desbordes 2003) I tillegg er det allmenn kjent at en del seere ”blir ved kanalen” etter at hovedprogrammet de så er ferdig – og på den måten øker reklameinntektene fra andre programmer.

Denne artikkelen har vist noen eksempler som illustrerer at sportsrettigheter kan være svært risikofylte investeringsobjekter. Dette gjelder spesielt for internasjonale turneringer hvor seerne er mest opptatt av å følge sine lokale helter. Dersom disse ikke greier å kvalifisere seg – eller slås ut av turneringen på et tidlig tidspunkt – kan det ramme de som har kjøpt rettighetene hardt. Kostnadsstrukturen for produksjonen slike sportsprogrammer er av en karakter som gjør at det ikke hjelper å sende færre programmer eller sende programmene ut til færre seere dersom inntektene svikter. Attraktive sportsrettigheter kan imidlertid også generere indirekte inntekter, og derfor kan investeringene ikke evalueres fullstendig ved bare å ta hensyn til de direkte inntektene og kostnadene knyttet til de aktuelle programmene.

• Desbordes, Michel (2003): The relationship between sport and television: the case of the French network TF1 and the World Cup 2002. Paper presented at the 5t. IACE-conference in Neuchatél, Switzerland May, 2003.
  
• Fort, Rodney (2003): SPORT ECONOMICS, Prentice Hall, Upper Saddle River, New Jersey.
  
• Gaustad, Terje (2000): «The Economics of Sports Programming», Nordicom Review, Vol. 21, 2000, 101–113.
  
• Solberg, Harry Arne (2002): The Economics of Television Sports Rights. Europe and the US – A Comparative Analysis. Norsk Medietidskrift. Vol. 9, nr. 2.

1 Baskerville Communication Corporations (1997): Global TV-sports rights, London

2 Soccer Investor 2002 utgaver

3 Soccer Investor, 2002 editions

4 http://media.guardian.co.uk/worldcup/story/0,11974,741487,00.html

5 Source: Desbordes, Michel (2003): The relationship between sport and television: the case of the French network TF1 and the World Cup 2002. Paper presentert på den 5t. IACE-conference i Neuchatel, Switzerland mai, 2003.

6 http://www.telenor.com/ir/quarterly_reports/2q02/pdf_xls/2_kvartal_2002eng_godkj.pdf

7 http://www.gouldmedia.com/tsr.html

8 TV Sports Markets, Vol 7, no 11.

9 TV Sports Markets, Vol. 7, no. 14

10 Intervju med Bjørn Taalesen, sportssjef i TV2 i Dagens Næringsliv 31. oktober, 2000

11 TV Sports Markets, Vol. 7, no. 7

12 Source: TV Sports Markets Vol. 7, no. 7.

13 Kilde: TV Sports Markets, Vol. 7, no 1. Den norske prisen er basert på vekslingskursen per 1. August 2003; ¤1 = NOK8.18

14 Kilde: Siri Smith, konsulent, Mediacom AS. Gjelder bare kamper som ble sendt i tidsrommet 20.45–22.45

15 Basert på en pris på NOK188 per 1000 seer.

16 Basert på tallene i Tabell 3 og informasjon fra Birgit Eie, senior market researcher, TV2

17 http://www.euro2004.com/Competitions/EURO/euro2004sa/Ticketing/matchlist.html

18 http://www.tv2.no - 2003 priser

19 Knut-Kristian Hauger, Kampanje.com

20 UEFA

21 Bjørn Taalesen, sportssjef, TV2

22 http://www.kampanje.com/cgi-bin/kampanje/imaker?id=40527

23 Barb.uk, TV Sports Market, NRK og TV2

24 Reklameinntektene er kalkulert på basis av opplysninger fra TV2’s markedsavdeling og fra Mediacom AS.

---