De aldersbestemte landslagene er en viktig utviklingsarena for unge norske fotballtalenter, ettersom spillerne som blir selektert er de beste spillerne i årskullet og derfor representerer framtiden for norsk toppfotball. Ved å undersøke kjennetegn på disse spillerne vil vi kunne få kunnskap om hva som må til i ung alder for å lykkes på seniornivå, og hva som kjennetegner utviklingen til disse spillerne (Sæther og Ingebrigtsen 2009). Måten unge spillere utvikler seg på er i midlertidig et omfattende og ofte omdiskutert tema innenfor fotballen. En av de siste debattene rundt spillerutvikling i norsk toppfotball, omhandlet tendensen til at unge spillere reiser til utlandet for å utvikle seg som fotballspillere. Dagbladets Morten Pedersen kommenterte denne diskusjonen, etter at den fikk et oppbluss ettersom 17-åringen Etzaz Hussain hadde gått fra Manchester United til Vålerenga[1]. Det var da noen kritiske røster som sa at hans opphold i United hadde vært bortkastet og at han hadde hatt godt av å utvikle seg hjemme i Norge. Dette har også vært standpunktet til andre profilerte trenere, mens andre igjen har støttet unge spilleres immigrasjon til det store utland. Dette er nok et tema det antagelig aldri vil bli enighet om, men som Pedersen skriver;

Debatten er kanskje et eksempel på at talentutvikling blir noe enten eller, og ikke en prosess hvor spillerne er i stadig utvikling både på grunn av og på tross av aktører rundt spillerne. Hva som vil være den beste utviklingsarenaen vil kanskje variere mellom spillerne og avhenge noe av hvor spilleren er i utviklingsstigen. Unge spillere som presterer godt innenfor sitt årskull får ofte mange arenaer å utfolde seg på (Dolmseth og Høgmo 1996), men spørsmålet er hvilken rolle de ulike arenaene har i forhold til spillernes utvikling.

Denne artikkelen vil prøve å finne noen karakteristika for spillere som blir selektert til de aldersbestemte landslagene i Norge. Mer konkret vil vi se på om forhold som fødselsmåned (den relative aldersforskjellen), divisjonsnivå til klubbene og fotballkrets gir enkelte spillere større sannsynlighet for å bli selektert til de aldersbestemte landslagene G15, G16, G17, G18, G19 og U21 i 2009. Gjennom hele artikkelen vil vi gjøre et poeng ut av å sammenligne dagens aldersbestemte landslagsspillere med spillerne som representerte landslagstrener Egil ”Drillo” Olsen i det som resultatmessig kan beskrives som ”glansperioden” i norsk A-landslagsfotball.

Siden Barnsley, Thompson og Barnsley (1985) dokumenterte den relative aldersforskjellen i tre nordamerikanske ishockeyligaer på starten av 1980-tallet, har denne effekten blitt vist innenfor en rekke idretter (Delorme, Boichè og Raspaud 2009, Thompson, Barnsley og Stebelsky 1991, Till, Cobley, Wattie, O`Hara, Cooke og Chapman 2010). Og når Nolan og Howell (2010) reproduserte studien i 2010 i de tre nordamerikanske ishockeyligaene viste nok en gang resultatene blant NHL spillerne at omtrent fire ganger så mange spillere var født i de tre første månedene av året i forhold til de tre siste månedene.

Den samme effekten har også blitt undersøkt på toppnivå i fotball hvor effekten har vært framtredende i Nederland og England (Dudink, 1994), Belgia (Helsen, Starkes og Van Winckel, 1998; Verhulst, 1992), Nederland og Frankrike (Verhulst, 1992), Australia, Brasil, Tyskland og Japan (Musch og Hay, 1999) og Irland (O’Loughlin, 2002). I et av de få studiene fra Skandinavia fant Peterson (2004) blant spillerne i de to øverste divisjonene i svensk toppfotball at 52 og 58 prosent var født i første halvdel av året i henholdsvis 1997 og 2002. I Norge har Wiium, Lie, Ommundsen og Enksen (2010) dokumentert at det finnes en relativ alderseffekt blant norske tippeligaspillere, hvor hele 60 prosent av spillerne var født i løpet av første halvdel av året, mens kun 10 prosent var født i de tre siste månedene. Disse resultatene står i skarp kontrast til spillerne som representerte det norske A-landslaget under glansperioden til Egil ”Drillo” Olsen hvor den relative aldersforskjellen var lite framtredende blant spillene som fikk mer enn ti landskamper (34 spillere). Faktisk var det flere spillere som var født i det siste halvåret enn det første ettersom 21 prosent av spillerne var født i hvert av de første kvartalene av året, mens henholdsvis 32 og 26 prosent var født i de to siste (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998).

Det har i de senere år også vært en økende interesse for betydningen av fødselsmåned innenfor aldersbestemt landslagsfotball. I en studie som så nærmere på forekomsten av relativ alderseffekt i de seks seneste verdensmesterskapene for U17-landslag, fant man at bortimot 40 prosent av den undersøkte kohorten var født i de tre første månedene i seleksjonsåret (Williams 2010). Undersøkelser av ti europeiske U15-U18-landslag for gutter viste at 36–50 prosent av guttene er født i de tre første månedene av seleksjonsåret (Helsen, van Winckel og Williams 2005). Et vesentlig spørsmål rundt studier av den relative aldersforskjellen blant unge fotballspillere er om effekten er stabil etter hvert som spillerne blir eldre eller om Bäulmer (Musch og Grondin 2001) har rett når han hevder at det er sannsynlig at effekten vil avta med økende alder. Hovedforklaringen er at den fysiske utviklingen til ungdom født i de første månedene i seleksjonsåret avtar etter hvert som de blir eldre, og hvor mange ofte vil bli tatt igjen rent fysisk av de spillerne som er født sent på året, samtidig som at man ved økende alder ofte også vil ha et større fokus på tekniske ferdigheter. Peterson (2004) fant i sin studie av aldersbestemte landslagsspillere at nesten 50 prosent av spillerne var født i de tre første månedene blant G15–G17 spillerne, mens denne andelen sank til 23 og 29 prosent for U21 og A-landslaget. 

I hvilken grad den relative alderseffekten kan brukes som en forklaring på unge fotballtalenters suksess er også et interessant spørsmål. En fransk studie av 14–16-årige fotballtalenter tatt opp på ”National Institute of Football”, viste at bortimot 50 prosent av spillerne var født i de tre første månedene, men at det også var klare forskjeller i fysikk blant spillerne ettersom gjennomsnittsvekten var 7 kg lettere og høyden var 10 cm lavere når man sammenlignet de som er født i første og siste kvartal (Carling, le Gall, Reilly og Williams 2009). Den samme studien viste også at når man delte inn i hvem som havnet i en profesjonell og en ikke-profesjonell klubb, var henholdsvis 45 og 55 prosent av spillerne født i de tre første månedene, mens kun 6 prosent (ti spillere) var født i de tre siste månedene av året, dog ble 70 prosent av disse spillerne profesjonelle (Carling, le Gall, Reilly og Williams 2009). En spansk studie viste også at når man sammenlignet fødselsmåned mellom to elitegrupper bestående av spillere fra ungdomslagene til klubber fra toppdivisjonen i Spania og en amatørgruppe bestående av spillere fra ungdomslag fra fem spanske amatørakademier, hadde elitegruppene en større forskjell mellom spillere som var født tidlig på året (45 prosent) og sent på året (13 prosent), sammenlignet med amatørspillerne (32 prosent og 18 prosent) (Diaz Del Campo, Vicedo, Villora og Jordan 2010).

Det er nok liten tvil om at klubbene representerer den viktigste utviklingsarenaen i norsk spillerutvikling, både i lys av treningsmengde, treningsinnhold og treningsrammer (Ashworth og Heyndels 2007). Men klubbenes rolle ovenfor fotballkretsene og fotballforbundet i denne sammenheng er også av stor betydning for spillerutviklingen i norsk toppfotball. I følge Norges Fotballforbunds handlingsplan for 2008–2011 skal fotballkretsene ha et spesielt ansvar for spillerutvikling for aldersgruppen 13–16 år, mens toppklubbene i norsk fotball har et spesielt ansvar for spillerutviklingen av 17–21 åringene[2]. To sentrale spørsmål for spillerne er i midlertid hvilket divisjonsnivå som vil være optimalt for spillere i aldersgruppen 15 til 19 år og om spillerne i denne aldersgruppen er avhengig av å spille i en av de to øverste divisjonene dersom de skal få muligheten til å spille i norsk toppfotball? Tidligere studier har vist at nesten to av tre tidligere A-landslagsspillere i perioden 1982–93 spilte på seniorlag allerede i en alder av 16 år, mens hele ni av ti spilte seniorfotball i en alder av 17 år (Hjermstad 1998). Tallene fra spillerne som representerer “glansperioden” under ”Drillo” viser at spillerne i en alder av 15 og 16 år i hovedsak representerte klubber på det tredje høyeste nivået i norsk fotball eller lavere, og at spillerne i større grad representerte klubber i de to øverste divisjonene fra 17 års alderen (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998).

I utgangspunktet er det få fotballspillere som ender opp i norsk toppfotball som har denne toppklubben som sin moderklubb (Gammelsæter og Ohr 2002), noe som innebærer at de fleste spillerne i norsk toppfotball bytter klubb en eller flere ganger før de blir toppspillere og antagelig skjer dette allerede tidlig i ungdomsalder. Dette klubbyttet kan være av stor betydning for de unge spillerne, hvor talentfulle spillere ofte blir stilt ovenfor et dilemma om man skal satse på en toppklubb eller en klubb lavere ned i divisjonssystemet, hvor man antagelig vil få mer spilletid. I tillegg har spillerne de siste årene blitt stilt ovenfor en ny arena for klubbytte i form av at stadig flere unge spillere drar til utenlandske klubber. Naustan (2008) viste i sin studie av unge spillere som tidlig fikk spilletid i norsk toppfotball at enkelte av spillerne var veldig bevisste på at et klubbytte må være riktig for den enkelte og at det kan komme et forventningspress når man går til toppklubbene, noe en av spillerne utdyper på denne måten;

Dette innebærer at mange spillere i ung alder må foreta valg som kan få konsekvenser for deres utvikling som fotballspillere. Utfallet av klubbytte kan også variere stort mellom spillerne. Bergsgard (2003) fant i midlertidig i sin studie av fotballspillere og langrennsløpere i ungdomsalderen at hele 85 prosent av de rundt 120 utøverne som hadde skiftet klubb, mente at dette hadde gjort sitt til at de fikk en framgang. Hovedårsakene som tre av fire av utøvere nevnte var at de kom på et bedre lag og fikk bedre treningskamerater, bedre trenere og at det var en større satsing i den nye klubben. Enkelte klubber har også i denne sammenheng hatt klare taktikker med tanke på å rekruttere unge spillere til egen klubb. Haugen (2007) viser til eksempelet Sogndal og deres betydning som den regionale klubben, som tiltrekker seg unge spillere og som er kjent for å være en klubb som dyrker fram unge spillere både til egen klubb og til andre klubber i norsk toppfotball. Dette fant også Ørnulf Seippel (2008) som fant klare mønster for hvilke klubber i Oslo fotballen som tiltrekker seg spillere fra ulike klubber i ulike aldersgrupper når det gjaldt ”satsningsklubber”, og at den største andelen av overganger er i aldersperioden 14–16 år, en sårbar periode for mange unge spillere. 

Sett i lys av unge spilleres spilletid i tippeligaen kan betydningen av matching på de aldersbestemte landslagene være av vesentlig betydning for unge spilleres utvikling, ettersom spillerne under 20 år i liten grad får spilletid i tippeligaen (Sæther 2010), selv om unge spillere fikk mer spilletid på slutten av dette tiåret enn i starten (Mortensen 2009). Dette ble også fremhevet i studiet til Naustan (2008) som fant at spillerne mente at landslagsfotball representerte en erfaringsarena for internasjonal matching for spillerne, noe en av spillerne beskriver på denne måten;

Landslagsspillerne under “Drillo” debuterte i midlertidig relativt sent på et aldersbestemt landslag og representerte ofte klubber i lavere divisjoner, ettersom nesten like mange spillere fra tredje divisjonsnivå eller lavere debuterte på G19 eller U21 landslaget, som andelen som representerte en klubb i de to øverste divisjonene (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998). Disse funnene undergraver noe av betydningen av å bli selektert til de aldersbestemte landslagene, ettersom nesten halvparten av disse spillerne debuterte som aldersbestemt landslagsspiller på G19 eller U21 landslaget (se figur 1). Det var med andre ord like stor sannsynlighet for å bli A-landslagsspiller ved å ha spilt aldersbestemte landslagskamper som ikke å ha spilt.

Figur 1   Antallet spillere fra “Drillo” perioden som representerte henholdsvis de to øverste divisjonene i norsk toppfotball eller lavere divisjoner når de debuterte på et aldersbestemt landslag (basert på data fra Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998). 

Ettersom spillerutvikling er et sentralt tiltak i alle fotballkretsene, spesielt i aldersgruppen 13–16 i henhold til handlingsplanen til fotballforbundet, er det naturlig å forvente at de fleste fotballkretsene vil ha ambisjoner om å utvikle framtidens landslagsspillere, både for de aldersbestemte landslagene og A-landslaget. Men ettersom Norge er langstrakt og har store variasjoner i befolkningsgrunnlag og geografisk utstrekning, kan man ikke forvente at alle fotballkretsene klarer å nå denne ambisjonen til en hver tid. Tar vi utgangspunkt i spillerne fra “Drillo” perioden var 13 av 19 kretser representert med en spiller eller fler (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998). De kretsene som hadde flest representanter var Nordmøre og Romsdal med 5, Agder og Østfold med 4 hver og Sør-Trøndelag, Oslo og Rogaland med 3 hver. De kretsene som ikke hadde spillere som representerte deres krets var Buskerud, Hordaland, Hålogaland, Nord-Trøndelag, Telemark og Finnmark.

På tross av små befolkningsgrunnlag er det likevel fotballkretser som har mange representanter på de aldersbestemte landslagene. Forklaringer på dette kan være at det innenfor kretsen er klubber som er dyktige på spillerutvikling i de aldersbestemte klassene på basis av ressursbruk eller satsingsfelt. Et eksempel på dette er Sogndal som i stor utstrekning ønsker å være en satsningsklubb for regionen og dermed også fotballkretsen de er en del av (Haugen 2007). På grunn av denne klubbens beliggenhet og sportslig suverene posisjon, kan en klubb som Sogndal oppnå en slik status i regionen. Men denne statusen kommer ikke av seg selv, men er et resultat av at klubben ønsker å framstå som en satsningsklubb i hele regionen (Haugen 2007).

En annen forklaring på at mindre geografiske områder utvikler dyktige fotballspillere er en effekt kalt “big fish in a little pond”, som hevder at dyktige utøvere vil sammenligne seg med signifikante andre og få en god selvtillit dersom de er blant de beste utøverne (Marsh 1998). Dersom det er færre dyktige spillere å sammenligne seg med vil disse spillerne oppnå bekreftelse på at de har gode ferdigheter, og dermed få bedre selvtillit, sammenlignet med spillere som daglig møter flere bedre eller jevngode spillere. Selv om dette fenomenet virker sterkere i skolekonteksten (Marsh 1987), viser studier at også idrettsutøvere får en bedret fysisk selvtillit som kan knyttes til dette fenomenet (Marsh 1987,1993, 1998; Marsh og Peart 1988; Marsh, Perry, Horsely, og Roche 1995).

Fotballforbundets satsning på spillerutviklere i hver fotballkrets i 2009[3] kan oppfattes som en forsterkning av fotballkretsene sin betydning innenfor spillerutviklingen i kretsen – selv om kretsene i lang tid har hatt mange tiltak for spillerutvikling, med tanke på kretslag, sonelag og lignende. At fotballforbundet på grunn av dårlig økonomi måtte kutte dette tiltaket[4], kan få konsekvenser for spillerutviklingen i kretsene, noe enkelte av klubbene som Lillestrøm SK har tatt konsekvensene av, og delfinansierer spillerutvikler stillingen sammen med kretsen[5].

Datainnsamlingen i denne artikkelen bestod først og fremst av å innhente informasjon om hvilke spillere som hadde spilt landskamper i 2009, for G15–G19, samt U21-landslaget, informasjon vi mottok etter å ha kontaktet Norges Fotballforbund. Ettersom spillernes klubb ble oppgitt i informasjonen fra fotballforbundet, ble spillernes fødselsmåned og moderklubb innhentet fra spillernes nåværende klubb sine nettsider på internett. Dersom disse nettsidene ikke ga informasjon om spillernes fødselsmåned eller moderklubb ble spillernes nåværende klubb kontaktet, noe som resulterte i et fullverdig datasett for alle landslagene. I denne artikkelen har vi delt fødselsmåned inn i kvartalene, januar–mars, april–juni, juli–september og oktober–desember, mens moderklubb ble registrert som spilte fortsatt i moderklubb eller ikke. For å finne nivået til klubben som spillerne representerte ble landslagssesongen 2009 brukt som utgangspunkt og da på hvilket nivå spillerens daværende klubb spilte på, hvor kategoriene for klubbnivå er delt inn som følger; Utlandet, Tippeligaen og Adecco og 2–5. divisjon i Norge. Fotballkretsen spillerne representerte ble funnet ved hjelp av spillerens klubb, og hvor en enkel søkemotor på NFF sin hjemmeside ble benyttet for å finne den riktige fotballkretsen. Kretsene har blitt inndelt i regioner, som fordeler seg som følgende; nord, midt, øst, vest, sør og Oslo. Fordelingen av kretsene i regioner er som følger, Nord: Finnmark, Hålogaland, Nordland, Troms, Midt: Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, Sunnmøre, Øst: Indre Østland, Østfold, Buskerud, Telemark, Vest: Hordaland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Sør: Agder, Vestfold og Oslo: Akershus, Oslo. Det blir kun oppgitt deskriptive data i denne artikkelen, supplert med korrelasjoner mellom enkelte av variablene.

Betydningen av fødselsmåned

Unge fotballspilleres fødselsmåned har vist seg å være avgjørende for mulighetene til å bli selektert til aldersbestemte landslag i europeisk fotball. Resultatene fra denne studien viser den samme tendensen hvor mellom 30–50 prosent av landslagskullene er født mellom januar og mars, noe som stemmer godt overens med resultatene fra både europeiske aldersbestemte landslag og VM for alderbestemte landslag (Helsen, van Winckel og Williams 2005 og Williams 2010). Når vi sammenligner de ulike alderskullene i denne studien er det vanskelig å se et klart mønster for den relative alderseffekten ved økende alder. Dog finner vi en økende andel spillere som er født i de tre siste månedene av året, dersom vi sammenligner G15 og U21 landslagene, noe som stemmer godt overens med Peterson (2004) sin studie av aldersbestemte landslagsspillere i Sverige. Faktisk dobles andelen som er født i de tre siste månedene mellom disse to landslagene, noe som gir støtte til Bäulmer (Musch og Grondin 2001) sin teori om at den relative alderseffekten vil avta med økende alder, selv om det er grunn til å peke på at andelen som var født i disse månedene kun representerte 15 prosent av U21 landslagsspillerne. På den annen side øker også andelen som er født i de tre første månedene mellom G15 og U21 landslagsspillerne, noe som viser resultatene på langt nær er veldig konsistente med tanke på at effekten skal avta med økende alder. Dette er i midlertidig i tråd med Diaz Del Campo, Vicedo, Villora og Jordan (2010) som fant at flere ungdomsspillere som var født tidlig på året spilte for elitegruppene enn det var som spilte for amatørgruppen.

Figur 2   Fordeling av fødselsmåned blant aldersbestemte landslagsspillere på G15–U21, i prosent.

Konsekvensen av å være født sent på året kan for mange unge spillere være stor, dersom de blir ansett som for dårlige i forhold til de som er født tidlig på året, og ikke havner i en god og profesjonell klubb, noe som i følge teorier er viktig for spillernes utvikling. Hovedårsaken er at treningsfasiliteter, treningsintensitet og kvaliteten generelt er høyere og bedre i toppklubber, og at spillerne derfor får en bedre fotballutdannelse ved å være i en profesjonell klubb (Ashworth og Heyndels 2007). De vil da som en effekt av dette bli vurdert til å ha for dårlige ferdigheter av klubber med gode trenere og med et høyt kvalitetsnivå (Cobley, Schorer og Baker 2008), noe som ironisk nok kan begrense disse spillernes muligheter for å utvikle seg som framtidens toppspillere.

Ettersom en stor andel av de beste spillerne i ungdomsfotballen bytter klubb i løpet av ungdomsalderen vil et sentralt spørsmål være hvilken alder som er den mest optimale med tanke på å sikre videre utvikling for spilleren. Skal spilleren satse på et klubbskifte til en klubb i norsk toppfotball eller skal spilleren satse på å spille for en klubb lavere i divisjonene. Våre resultater viser en tendens til at andelen som representerer en klubb som spiller på et høyt nivå er økende ved økende alder og hvor nesten halvparten av spillerne representerte en tippe- eller adeccoligaklubb allerede fra G15-landslaget. I følge den studerte kohorten virker det som at spillere og klubber er enige med Ashworth og Heyndels (2007) om at spillere utvikler seg bedre i toppklubber, ettersom hele 50–91 prosent av kullene representerer tippe- og adeccoligaklubber. Det er også en del spillere som representerer klubber i utlandet, noe man tidligere har sett en økende tendens til blant unge norske fotballtalenter (Sæther og Ingebrigtsen 2009). Dette gjelder spesielt spillerne som representerte G18 og G19 landslagene hvor hele en av fem spillere representerte en utlandsk klubb, mens denne andelen i liten grad var utbredt blant G15, G16 og G17 landslagene. Et poeng i denne sammenheng er at andelen som representerte en utenlandsk klubb var betydelig mindre blant U21 landslagsspillerne hvor kun er av tjue spillere representerte en utenlandsk klubb. Årsaken til dette blir bare spekulasjoner, men man har sett en tendens til at unge spillere som har dratt ut tidlig til utenlandske klubber har returnert til norsk toppfotball i slutten av tenårene[6]. Sammenlignet med spillerne fra “Drillo” perioden er det nå en tendens til at de aldersbestemte landslagsspillerne i større grad representerer klubber i de to øverste divisjonene i norsk toppfotball (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998).

Figur 3   Andelen aldersbestemte landslagsspillere G15–U21 som spiller i henholdsvis, utenlandsk klubb, Tippeligaen og Adeccoligaen, og 2 divisjon eller lavere, og andelen som fortsatt spiller i sin moderklubb, i prosent.

I denne studien så vi også på i hvilken grad spillerne fortsatt representerte sin moderklubb når de ble selektert til de aldersbestemte landslagene. Når man ser på andelen av spillerne som fortsatt spiller for sin moderklubb er denne synkende med økende alder, hvor nesten halvparten av spillerne fortsatt representerer sin moderklubb som G16 landslagsspillere, en andel som synker til en av tjue blant U21 landslagsspillerne.

Det er i utgangspunktet lite overraskende at landslagsspillerne bytter klubb i løpet av ungdomsårene (Gammelsæter og Ohr 2002, Seippel 2008), men dette bekrefter betydningen av et ”godt klubbytte” (Bergsgard 2003, Naustan 2008) med tanke på spillernes utvikling. Det kan i denne sammenheng også være en plausibel hypotese at spillere som representerer de to øverste divisjonene i norsk toppfotball, i større grad vil bli lagt merke til av representanter fra fotballforbundet, sammenlignet med spillere fra klubber i lavere divisjoner.

Et interessant forhold når vi sammenlignet spillernes fødselsmåned og klubbnivået de representerte på G15 landslaget viste resultatene en meget sterk korrelasjon (0,5 p= 0,05) mellom at andelen som representerte klubber i de to øverste divisjonene i norsk toppfotball også var født tidlig på året. Dette bekrefter i stor grad at den relative aldersforskjellen er spesielt framtredende blant de yngste spillerne som blir selektert til et aldersbestemt landslag. Vi fant i midlertidig ingen signifikante korrelasjoner mellom disse variablene blant de andre aldersbestemte landslagene.

Når det gjelder andelen spillere som representerer de ulike fotballregionene, er det store variasjoner både mellom og innenfor samme region. I Oslo-regionen varierer det fra 14–38 prosent, mens det i sør-regionen varierer fra 0–12 prosent. At Oslo-regionen varierer så mye kan beskrives som noe overraskende ettersom hele 23 prosent av Norges befolkning bor i Oslo/Akershus (SSB 2009). Det var i midlertidig en tendens til at Oslo-regionen hadde en økende andel spillere med økende alder, mens regionene i øst og vest hadde en motsatt tendens. Nord og sør har i liten grad spillere på de aldersbestemte landslagene, mens midt Norge har en noe større andel på 15 prosent i gjennomsnitt blant alle de aldersbestemte landslagene. Dette går noe i mot tallene fra spillerne i “Drillo” perioden, hvor midt-Norge var den dominerende regionen, mens regionene sør, øst, vest og Oslo, hadde en god del representanter (Drillo, Holm, Larsen, Natvig og Sigmundstad 1998). Et fellestrekk er i midlertidig at region nord i liten grad hadde representanter for sin landsdel verken i ”Drillo” perioden og i vår studie, noe som må sees i sammenheng med at Nord-Norge er den minst befolkede landsdelen med kun 10 prosent (SSB 2009).

Figur 4   Andelen aldersbestemte landslagsspillere som representerer de fem regionene, Nord, Midt, Øst, Vest, Sør og Oslo, i prosent.

Et annet interessant forhold rundt Oslo-regionen er at de i liten grad hadde representanter på de aldersbestemte landslagene i starten av 2000-tallet[7], hvor Oslo ble beskrevet som et utskudd i negativ forstand, ettersom de ikke produserte landslagsspillere. Vår studie bekrefter at man har tatt grep med tanke på spillerutvikling i Oslo, i hvertfall blant de yngste spillerne. Ettersom handlingsplanen til Fotballforbundet viser til at toppklubbene overtar hovedansvaret for de beste aldersbestemte spillere fra 17 års alderen, er fotballkretsene og regionene slik vi beskriver de i denne studien i større grad avhengige av at de regionale toppklubbene tar ansvar i spillerutviklingen. I hvilken grad klubbene og regionene har klare strategier med tanke på denne overgangen kan være av stor betydning for de yngste spillerne.

De aldersbestemte landslagene i fotball kan beskrives som norsk spillerutvikling sitt ansikt utad i Europa. Disse landslagene sine prestasjoner brukes ofte som en indikator på om vi er på ”riktig vei” med tanke på hvordan vi utvikler framtidens toppspillere i norsk toppfotball. Et sentralt spørsmål er derfor hvem disse spillerne er og hva som kjennetegner dem. Dette spørsmålet har vært noe av hensikten med denne artikkelen, selv om det er en vesentlig begrensning med denne studien at vi kun har tatt for oss spillere som ble selektert til aldersbestemt landslag i 2009. Utgangspunktet er likevel det samme – skal vi vite noe om hvor vi er på vei, må vi vite hvor vi har vært.

I denne artikkelen har vi vist at den relative alderseffekten er framtredende blant aldersbestemte landslagspillere i norsk fotball, men at den er noe avtagende med økende alder. At en større andel av spillere født i de tre siste månedene av året spiller på et høyt nivå etter hvert som spillerne blir eldre, kan muligens forklares med at disse spillerne blir stilt ovenfor større utfordringer enn spillerne som er født tidlig på året, og kan beskrives som mer ”talentfulle” eller har hatt en tidlig modning ettersom de lykkes på tross av ulempen ved å være født sent på året. Det virker også til å være en klar tendens til at spillerne representerer klubber i de øverste divisjonene og at denne tendensen er økende med alder, noe som er naturlig ettersom treningsfasiliteter, treningsintensitet og kvaliteten generelt er høyere og bedre i toppklubber, og at spillerne derfor får en bedre fotballutdannelse ved å være i en profesjonell klubb (Ashworth og Heyndels 2007). Det siste funnet er at det er tre regioner som dominerer blant spillerne, men at mens Oslo-regionen har en økende andel spillere med alder, har Østlandet og Vestlandet et redusert antall spillere med økende alder. Ut i fra denne studien vil det dermed være størst sannsynlighet for å bli selektert til et aldersbestemt landslag, dersom man er født tidlig på året og representerer en tippeliga eller adeccoliga klubb i regionene øst, vest eller Oslo.

Fotballforbundet har nylig beskrevet at de foretar en historisk satsning på de aldersbestemte landslagene i 2011 sesongen, med en 30–40 prosent økning i antallet samlingsdøgn og kamper[8]. Så gjenstår det å se hva som blir konsekvensene av denne satsningen. Fører dette til at flere spillere får prøve seg på de aldersbestemte landslagene slik unge spillere har beskrevet som noe av hensikten med de aldersbestemte landslagene (Naustan 2008), eller får de samme spillerne et større internasjonalt referansepunkt? Uavhengig av utfallet kan en konsekvens bli at spillernes karakteristika endrer seg, så gjenstår det å se om dette blir tilfelle, og eventuelt på hvilken måte.