Idretten har utvilsomt en sentral plass i dagens nordiske samfunn. Den setter sitt preg på nær sagt alle sentrale samfunnsområder samtidig som den selv blir påvirket av sentrale trekk ved samfunnsutviklingen. Mer konkret viser studier at idretten har en ikke ubetydelig innflytelse i våre moderne samfunn ved at den direkte påvirker offentlig politikk (særlig på områder som angår den selv), ved at den er en viktig markedsaktør og en vital del av i sivilsamfunnet.[1] Fra samfunnets side har det offentlige interesser i idretten,[2] markedsaktører er på jakt etter idrettsevenementer som kan gi fortjeneste, [3] og massemediene er også tungt inne i idretten.[4]

I tillegg til at idrett er viktig på institusjonelt nivå, er den også viktig for de aller fleste av oss ved at den legger føringer på hvordan vi lever våre liv; som en arena som muliggjør et godt liv (helse, glede, sosiale relasjoner, læring) eller som bringer med seg dårlige erfaringer (eksklusjon og nederlag). For mange legger idretten tunge føringer på tidsbruk og spiser seg inn (i en nærmest Foucaultsk forstand) i våre hverdagsgjøremål og setter seg (i Bourdieuske termer) i våre habituser: Dette handler om egen og andres (ofte barns) fysiske aktivitet og trening, sosiale nettverk, og om våre liv som tilskuere og mediebrukere (TV, radio, internett). Idrettens innflytelse avgrenser seg heller ikke til individet eller nasjonale institusjoner, men er også en sentral bestanddel av globaliseringen.[5] Kort og godt: idretten er en maktfaktor som har innflytelse på hva som skjer i hverdagslivet til de aller fleste av oss og på de fleste samfunnsområder, og som selv preges av utviklingen på disse samfunnsområdene.

Selv om vi i dag vet mye om idrettens samfunnmessige betydning, er det imidlertid slik at svært mye av forskningen har fokusert, mer eller mindre, på forholdet mellom eliter: f eks hvordan noen i Norges idrettsforbund (NIF) søker innflytelse i et departement. Det som da er fraværende i disse mange studiene av idrettens samfunnsmessige plass og betydning, er studier av idrettens posisjon og innflytelse knyttet til det som langt på vei utgjør dens organisatoriske særpreg i de nordiske land: idretten som frivillig organisasjon og idretten som del av sivilsamfunnet. Mot en slik bakgrunn skal temaet for denne artikkelen være idretten som en del av sivilsamfunnet og spørsmålet som skal besvares er idrettens posisjon og innflytelse i sivilsamfunnet. Mer konkret skal dette belyses empirisk ved å ta utgangspunkt i nettverkene mellom frivillige organisasjoner på ”leknivå”, dvs. mellom medlemmene av ulike frivillige organisasjoner.

Den overordnede problemstillingen for denne artikkelen er med det i hvilken grad det finnes sosiale nettverk mellom ulike deler av sivil samfunnet, og ut fra det i hvilken grad og hvordan den organiserte idretten har innflytelse i dette feltet av frivillige organisasjoner. Dette skal studeres på tre måter. Først skal jeg se på de frivillige organisasjonenes innflytelse i lys av deres størrelse (antall medlemmer). Dernest skal jeg se på idrettens forankring i det sivile samfunn: hvor mange sosiale nettverk finner vi mellom idretten og andre sivilsamfunns aktører? Til slutt skal jeg se nærmere på hvilke deler av det sivile samfunnet idretten har sosiale relasjoner til, og ut fra det mer spesifikt drøfte idrettens posisjon og innflytelse.

Artikkelen innledes (etter denne innledningen) med en teoretisk del som så følges av en del om data og metode før de empiririske analysene presenteres. Det hele avsluttes med en diskusjon og noen konklusjoner. Analysene er basert på data fra tre tidspunkt slik at det er mulig å følge utviklingen over tid, og med det få et innblikk i hvordan idrettens posisjon og innflytelse i sivilsamfunnet har endret seg i løpet av en periode på femten år (se eget avsnitt om data og metode).

Det er minst tre gode grunner til å anlegge et nettverksperspektiv på et tema som dette. For det første, og helt grunnleggende, er det slik at dette er en metode som griper det som de fleste av oss uansett ser som et svært fundamentalt – om ikke det mest fundamentale – trekk ved menneskelig væren og sosial samhandling: det relasjonelle og interaktive (Simmel 1995, Giddens 1984, Østerberg 1988; Emirbayer 1997). For det andre blir det som er temaet for denne artikkelen – sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner – ofte beskrevet akkurat i kraft av at det består av sosial relasjoner med andre kjennetegn enn det som preger andre samfunnsområder (marked, stat). Dette gjelder både internt på feltet og i forholdet til andre felt (Walzer 1992; Taylor 1995; Habermas 1996; Diani & McAdam 2003). For det tredje er det vanskelig å komme utenom at makt og innflytelse i de aller fleste tilfeller ikke bare handler om egenskaper ved aktører (f eks ressurser), men (minst) like mye om relasjonene mellom aktører. Om man skiller mellom ’makt’ og ’innflytelse’ (Knoke 1990), kan man ha makt i form av fysisk og materielt overtak, mens innflytelse i større grad er avhengig av at man formidler og overbeviser om at et synspunkt har mer for seg enn et annet. Siden få frivillige organisasjoner har makt til å tvinge i gjennom sine ønsker, er 'innflytelse' antakeligvis langt viktigere enn 'makt' om man vil forstå hva som skjer i sivilsamfunnet i moderne samfunn.

Innflytelse slik de kommer til uttrykk i sosiale nettverk er basis for drøftingen i denne artikkelen. Dette innebærer en antakelse om at også det sivile samfunn, og idretten her som en av flere frivillige organisasjoner, kan være en arena for innflytelse. Begrepet ’sosial kapital’ er en mulig tilnærming til spørsmålet om idrettens samfunnsmessige innflytelse, og det skilles vanligvis mellom to typer sosial kapital som betegnes som henholdsvis ’bonding’ og ’bridging’ (Putnam 1992, 2000; Lin 2001; Tilly 2005). I forholdet til temaet i denne artikkelen, kan man si at ’bonding’ handler om hvordan idretten kan knyte medlemmer sammen: forene, skape samhold, fellesskap, trygghet og nærhet. ’Bridging’ på den andre siden handler om hvordan det å være med i en organisasjon bidrar til nye kontakter, etablering av sosiale nettverk utover egen organisasjon. For at idretten virkelig skal ha innflytelse på samfunnet rundt seg, er det en forutsetning at begge disse typene av sosial kapital utvikles og at de står i et fruktbart og balansert forhold til hverandre (Burt 2005). Dette er viktig for de individene det gjelder, men også fordi slike nettverk er viktig for organisasjonen; det sier noe om i hvilken grad og på hvilken måte en organisasjon har innflytelse i sivilsamfunnet; som kontakt, som noe som skaper forståelse, sympati, empati, solidaritet, legitimitet, som noe som formidler informasjon og kunnskap, som noe som knytter sammen ulike ideologiske elementer, som noe som muliggjør allianser, som det som er en forutsetning for makt og innflytelse.[6] Så lenge en aktør (som en frivillig organisasjon) ikke har makt på en måte som gjør at den kan tvinge gjennom sin egen vilje, er innflytelse gjennom sosiale nettverk på denne måten den viktigste måten å ha innflytelse på.

Det finnes studier av i hvilken grad og på hvilken måte den frivillige idretten bidrar til sosial integrasjon og felleskap i form av ’bonding’ (Seippel 2006a, 2006b), og det finnes studier av hvordan idrett kan bidra til en helt spesiell type ’bridging’, nemlig som anerkjennelse av generelle normer eller tillit til politiske aktører (Seippel 2006b).[7] Et svært viktig aspekt ved ’bridging’ er imidlertid de konkrete sosiale nettverkene vi finner mellom aktører (Tilly 2005), og det finnes meg bekjent få studier av dette når det gjelder frivillige organisasjoner generelt, og ingen studier på idrettsfeltet mer spesielt. Grunnen til dette er rett og slett at fokuset stort sett har vært på egenskaper ved individer og derigjennom på individers forhold til andre og ikke disse relasjonene i seg selv. I denne artikkelen skal fokuset være nettopp på relasjonene mellom den frivillig organiserte idretten og andre deler av frivillig sektor, og eksistensen av og kvaliteten på slike nettverk vil være det som avgjør om og hvordan idretten faktisk har innflytelse i og gjennom sivil samfunnet.

Vi vet at idretten er en relativt sterk bidragsyter til konkrete sosiale nettverk internt ('bonding' i forhold til terminologien over) og en noe svakere – relativt til andre frivillige organisasjoner - bidragsyter i forhold til holdninger, tillit og politisk deltakelse (Seippel 2005, 2006b). Spørsmålet er så hvordan det er rimelig å se for seg tilstanden og utviklingen når det gjelder sosiale nettverk i sivilsamfunnet og hvordan norske idrettslags posisjon i feltet av frivillige organisasjoner arter seg. Det er tre spørsmål som skal besvares i denne artikkelen: Det første er spørsmålet om idrettens sentralitet og posisjon i feltet ut fra størrelse. For det andre er spørsmålet om idretten er en organisasjonstype som generelt er sterkt eller svakt sosialt forankret i sivilsamfunnet (i sosial kapital termer: ’bridging’). For det tredje er det et spørsmål om hvilke deler av sivilsamfunnet idretten mer spesielt er forankret i og hvilke organisasjoner idretten knytter an til og har relasjoner til.

For det første er det velkjent at den organiserte idretten utgjør den største delen av frivillig sektor i Norge (særlig om man inkluderer barn og unge som riktignok ikke er med i våre data) (Wollebæk m fl 2000), og det er også slik at idretten har vært i nesten kontinuerlig vekst de siste femti årene (Enjolras m fl 2005). Ut fra dette skulle man kunne anta at idretten har en sentral og innflytelsesrik posisjon i sivilsamfunnet, og at denne posisjonen også er blitt styrket i løpet av den perioden vi her har data for.

Videre kan man skille mellom frivillige organisasjoner ut fra om de er orientert mot egenaktivitet eller om de er mer orientert mot å influere omverden (Smelser 1962). Idretten er en typisk representant for den første typen av organisasjoner, og siden den primært er rettet mot egenaktivitet, er det ikke rimelig å forvente at idretten og dens medlemmer er spesielt orientert utover i samfunnet mot andre frivillige organisasjoner. Man kan altså samlet sett anta at idretten er innflytelsesrik i kraft av sin størrelse, men relativt sett lite orientert mot omverden fordi egenaktivitet er dens hovedmål.

For det tredje kan vi gjøre en del antakelser om hvor vi finner overlappende medlemskap mellom idretten og andre organisasjoner ut fra hva vi vet om hvem det er som utgjør medlemsmassen i idretten (menn, barn og yngre, noe over gjennomsnittlig utdannelse, se Enjolras et al 2005) og andre frivillige organisasjoner (Wollebæk et al 2000). For det første har vi en del organisasjoner der kvinner og til dels eldre står sterkt – religiøse og velferdsorganisasjoner – og der vi kan forvente relativt svake bånd til idretten. For det andre har fagorganisasjoner og politiske organisasjoner er sosial profil som minner mer om idretten og man kan derfor forvente sterkere bånd mellom disse og idretten. For det tredje oppfattes idretten av en del som noe overfladisk og useriøs og denne idrettens ”uutholdelige letthet” gjør også at man kanskje kan forvente svakere sosiale bånd mellom idretten og kunst- og kulturorganisasjoner. Miljøorganisasjonene ligger i skjæringsflaten mellom kultur og politikk (Seippel 1998, 1999) og kan derfor kanskje forventes å ha en nærmere tilknytning til idretten enn kulturorganisasjonene men mindre nært enn til yrkesorganisasjoner og politiske partier. Siden idretten har vært i vekst over lang tid, kan det være rimelig å forvente at i den grad vi finner tendenser mer spesifikt slik de er antydet over, så er disse svekket over tid: det vokser i dag opp generasjoner der en stadig større andel av befolkningen i kortere eller lengre perioder har vært tilknyttet idretten, og siden stadig flere har erfaringer fra idrett kan det derfor forventes at idrettens distingverende kraft med tiden svekkes heller enn å styrkes.

Alt i alt kan vi da anta at idretten i kraft av sin størrelse og vekst uunngåelig er sentral i feltet av frivillige organisasjoner. Generelt kan det være grunn til å anta at idretten er svakere sosialt forankret enn andre frivillige organisasjoner, relativt til størrelsen. Til slutt synes det rimelig å forvente forskjeller når det gjelder hvilke organisasjoner idretten knytter bånd til: mens det kan være grunn til å forvente relativt tette bånd til fagforeninger, yrkes- og politiske organisasjoner, kan det være at relasjonene til veldedighet, religion, kultur og miljø er svakere.

Den vanligste måten å studere sosiale nettverk på er å se på nettverk mellom aktører: Hvem snakker med hvem? Hvilke organisasjoner har prosjekter sammen med hvilke organisasjoner? Denne undersøkelsen er derimot basert på såkalte to-nivås-nettverk (tilknytningsnettverk) hvor poenget er at man har data om enheters (her: individer) tilknytning til spesiell hendelser (her: medlemskap i frivillige organisasjoner). Sammenliknet med vanlige nettverksdata har slik data fire kjennetegn (Wasserman & Faust 1994:291-292; se også Bonacich 1972; Breiger 1974, McPherson 1981, 1982, 1983, Borgatti & Everett 1997, Faust 1997). For det første er dette altså data som inneholder informasjon om enheter på to nivåer. For det andre inneholder disse dataene informasjon om sett av aktører, og ikke par av aktører. For det tredje er relasjonene mellom aktører basert på tilknytning til en hendelse (organisasjon) og ikke direkte mellom aktørene. Til slutt så gir dette en mulighet til å studere nettverk fra to sider. Utgangspunktet med analysene i denne artikkelen er da altså at medlemmer i frivillige organisasjoner representerer nettvekt mellom organisasjonene når de er medlem i flere organisasjoner: Jo flere som er medlem både av et idrettslag og en fagforening, jo sterkere er båndene mellom disse organisasjonstypene, jo større er muligheten for gjensidig innflytelse mellom disse organisasjonstypene. Formålet med denne studien er altså å studere hvordan individer tilknyttet flere og ulike typer av frivillige organisasjoner utgjør nettverk mellom disse organisasjonene, og mer spesifikt så er målet å se hvordan den organiserte idretten utgjør en maktfaktor i feltet av frivillige organisasjoner.

Metodene som er anvendt er først helt enkle frekvensfordelinger som forteller oss hvor stor andel av befolkningen som svarer at de er medlem i de ulike organisasjonstypene. Som et mål på hvor stor innflytelse de ulike organisasjonenes netteverk utgjør, presenteres også et mål på makt og innflytelse (Bonacich 1972, 1987). For å illustrere sammenhengen mellom størrelse og innflytelse, er de to målene også satt inn i en og samme figur. Dernest ser jeg på i hvilken grad organisasjonene er sosialt forankret i sivilsamfunnet, dvs om og i hvilken grad vi finner overlappende medlemskap mellom organisasjonene (andel medlemmer i organisasjon betinget av medlemskap i andre organisasjoner, samlet og hver for seg) og ut fra det hvordan disse organisasjonene, og da først og fremst idretten, er posisjonert og strukturelt innordnet i sivilsamfunnet (Gulati & Gargiulo 1999, Cornwell & Harrison 2004). For å illustrere nettverkene mellom de ulike organisasjonene er det gjennomført multidimensjonale skaleringsanalyser (MDS). Disse er basert på en matrise med de overlappende medlemskapene mellom organisasjonene, og ut fra dette anvendes det en prosedyre som finner fram til punkter i et todimensjonalt rom som innebærer at (den euklidske) avstanden mellom punktene (her: organisasjonene) svarer så godt som mulig til avstandene i matrisen. MDS-analysene kan således fortolkes som et uttrykk for den sosiale distansen mellom organisasjonene. Nettverksanalysene er gjort med hjelp av programmet UCINET (Borgatti, Everett & Freeman 2002).

Det er brukt tre sett med data i denne undersøkelsen: Verdiundersøkelsene (World Values Surveys) fra 1982, 1990 og 1996. Dette er spørreundersøkelser basert på tilfeldige utvalg av den norske befolkningen, og svarprosentene ligger på henholdsvis 65, 71 og 66 prosent (se Listhaug m fl 1983, 1990, 1997). Som vanlig når man skal studere endringer over tid med surveydata er det to problemer. For det første er ikke spørsmålene som er brukt på de tre tidspunktene identiske (1982=1990≠1996), slik at det er vanskelig å sammenlikne substansielle funn fra de to første tidspunktene med det siste. Analysene i denne artikkelen bygger imidlertid på en antakelse om at det relative forholdet mellom organisasjonene er så likt at det er relevant å sammenlikne dette relative forholdet over tid, selv om spørsmål er ulikt formulert (se de konkrete analysene for mer om spørsmålsformulering). For det andre må man være oppmerksom på at et medlemskap i f eks et idrettslag eller en miljøorganisasjon kan bety litt ulike ting på forskjellige tidspunkt. Undersøkelsen er også begrenset av hvilke organisasjoner disse datasettene har fokusert på.

I de følgende empiriske analysene skal jeg altså i all hovedsak konsentrere meg om to temaer. For det første vil jeg se på organisasjonenes størrelse og i hvilken grad de er integrert i feltet av frivillige organisasjoner på et overordnet nivå. Dette vil skje både ved å se på i hvilken grad det faktisk finnes overlapp mellom organisasjonen, og ved hjelp et mål å innflytelse i sosiale nettverk. Forholdet mellom innflytelse i kraft av størrelse og innflytelse i kraft av posisjon i nettverk vil også bli illustrert i figur 1. Deretter vil jeg se nærmere på hvilke deler av feltet av frivillige organisasjoner idretten har relasjoner til; hvor finner vi spesielt interessante bånd mellom idretten og andre frivillige organisasjoner. Ved hjelp av såkalt MDS-analyser (Multi Dimensional Scaling) vil jeg igjen illustrere relasjonene mellom de ulike organisasjonene. Jeg vil både beskrive feltet av organisasjoner mer statisk på ulike tidspunkt, og forsøke å se hvordan feltet utvikler seg over tid. Beskrivelsene av situasjonene ved det første tidspunktet (1982) vil være mest inngående, og resultatene fra de følgende tidspunktene vil først og fremst fokusere på endring i forhold til dette tidspunktet.

Tabell 1. Feltet av norske frivillige organisasjoner, 1982. 

Tabell 1 viser en lang rekke med mål for organisasjonenes størrelse og relasjonene de har til hverandre. For det første er det her interessant, om enn ikke nytt eller overraskende, å konstantere at idretten i 1982 sammen med fagorganisasjonene framstår som de største organisasjonene når det gjelder medlemskap: nær 40 prosent av de som er med i undersøkelsen oppgir at de er medlem i disse organisasjonene. Går vi videre i tabell 1, ser vi imidlertid at medlemmene i disse to organisasjonstypene i mindre grad enn for andre organisasjoner også er medlem i andre frivillige organisasjoner: mens medlemmene i idrettslag i gjennomsnitt har om lag to medlemskap hver, har f eks medlemmene i miljøorganisasjonene over tre medlemskap i gjennomsnitt. Dette funnet reflekteres også i det at medlemmene av idrettslagene (og fagforeninger) i mindre grad enn medlemmene i andre frivillige organisasjoner er medlemmer av de organisasjonene det er spurt om i denne undersøkelsen: 67% av idrettsmedlemmene mot f eks 87% av medlemmene i yrkesorganisasjoner. På et generelt plan ser man altså at idretten er blant de absolutt største organisasjonene, men at den ser ut til å være svakere forankret i feltet av frivillige organisasjoner – relativt sett – enn alle andre organisasjoner. I figur 1 ser vi dette illustrert, og det mest påfallende er at andre organisasjoner med langt færre medlemmer enn idretten har en like stor innflytelse som idretten.

Ser vi på i hvilken grad idrettsmedlemmene er medlem av andre organisasjoner og medlemmene av andre organisasjoner er medlemmer i idretten, er det tre mønstre som peker seg ut i 1982. For det første ser det ut som om de religiøse i mindre grad enn befolkningen i stort er med i idretten og idretten tilsvarende lite med i det religiøse livet. Kunst, velferd og miljø er knyttet til idretten omtrent på nivå med befolkningen ellers, mens politiske partier og særlig fagforeninger og yrkesorganisasjoner er tettere knyttet til idretten enn befolkningsgjennomsnittet. MDS er en metode som synliggjør den sosiale avstanden mellom ulike aktører (figur 2), og dette bildet samsvarer i det store og det hele både med funnene over og med antagelsene som ble gjort over. Vi ser igjen at idrett og fagbevegelse er nær hverandre, og yrkesorganisasjoner og politiske partier utgjør en gruppe organisasjoner som ikke ligger for langt fra disse. På markant avstand fra idretten finner vi religiøse organisasjon, veldedighet, kunst og miljø, og det er også verdt å merke seg at det er tildels stor avstand også mellom disse fire organisasjonene. Det er likevel et mønster der vi finner de mest tradisjonelle og kvinnedominerte organisasjonene (religion, veldedighet) nær hverandre, mens de to mer moderne og mer kultur-orienterte utgjør en annen gruppe. 

Figur 2. Feltet av frivillige organisasjoner, Norge, 1982. MDS-analyse.

Data fra 1990 viser mye av det samme som i 1982. Idretten er stor, men mindre enn i 1982 i forhold til f eks fagforeningene. Idrettslagene er fortsatt blant de klart minst integrerte organisasjonene i feltet av frivillige organisasjoner, og har sammen med fagforeningen den medlemsmassen med lavest antall medlemskap i andre frivillige organisasjoner.

Tabell 2. Feltet av norske frivillige organisasjoner. 1990.[16]

Ser vi på forholdet mellom idretten og de andre organisasjonene mer spesifikt har det imidlertid skjedd enkelte endringer i løpet av perioden fra 1982 til 1990. Mens nettverkene mellom idretten og det religiøse fortsatt er blant de svakeste (og svakere enn for befolkningen som sådan), så har nettverkene mellom idretten og ’kunst og musikk’, veldedighet og miljøvern blitt styrket. Forholdet til de politiske partiene er noe svekket, forholdet til fagforeningen er fortsatt tett og omtrent det samme som i 1982, mens relasjonene til yrkesorganisasjonene ser ut til å ha bli forsterket. MDS-analysene i figur 3 gir et bilde som samsvarer godt med funnene slik de leses ut av tabell 2.

Figur 3. Feltet av frivillige organisasjoner, Norge, 1990. MDS-analyse.

Tabell 3 viser de samme mål for 1996. Her må man imidlertid være oppmerksom på at spørsmålene ble stilt på en noe annen måte i 1996,[17] slik at man bør være varsom med å sammenlikne tallene fra 1996 direkte med 1982 og 1990. Man kan likevel anta at forholdet mellom organisasjonene reflekteres på en tilsvarende måte som i analysene over som for de foregående årene selv om denne måten å spørre på gir noe høyere tall.

 Tabell 3. Feltet av norske frivillige organisasjoner. 1996.[18]

Når det gjelder antall medlemmer holder idretten stand i forhold til fagforeninger, mens en del andre organisasjoner – religiøse, veldedighet, yrkesorganisasjoner – ser ut til å ligge nærmere idretten enn tidligere. Idretten er fortsatt blant de organisasjonene som er minst integrert i feltet av frivillige organisasjoner, men de religiøse organisasjonene er nå, sammen med fagforeninger, de som er minst forankret; de har både få medlemskap i andre organisasjoner generelt og en (relativt sett) lav andel medlemmer i de andre organisasjonstypene som er med i denne analysen.

Ser vi på idrettetsmedlemmenes medlemskap i andre frivillige organisasjoner finner vi igjen en viss endring fra 1982 og 1990. De religiøse organisasjonene har fortsatt de svakeste båndene til idretten, men de er nå sterkere forankret i hverandre enn befolkningsgjennomsnittet. De politiske partiene har fortsatt en ganske svak tilknytning til idretten, mens fagforeninger og veldedighet har noe tettere bånd til idretten. Yrkesorganisasjonene har igjen de tetteste båndene til idretten, mens kunst og musikk nå er nærmere enn sist. Det ser kort og godt ut som om en del av de samme tendensene som vi så utviklet seg fra 1982 til 1990 har forsterket seg ytterligere fram mot 1996. Og om utviklingen i løpet av disse årene skal oppsummeres helt kort må det bli ved at idretten er stor, men svakt sosialt forankret relativt til størrelsen, og at den har en viss skjevhet i denne sosiale forankringen (mot yrkesliv og politikk), men at denne skjevheten ser ut til å være svekket i løpet av de femten årene vi her har data for. Nok en gang illustrer MDS-analysen (figur 4) disse funnene, om enn ikke like godt som for de første to tidspunktene.

Figur 4. Feltet av frivillige organisasjoner, Norge, 1996. MDS-analyse.

Artikkelen presenterer en analyse av et felt av norske frivillige organisasjoner og dets utvikling over en periode på nesten 15 år, og analysen er gjort med spesielt henblikk på idrettsorganisasjonenes posisjon i dette feltet. Spørsmålet som skal besvares er rett og slett idrettens plass i dette feltet og derigjennom idrettens innflytelse som en aktør i sivilsamfunnet.

De empiriske funnene kan oppsummeres i tre punkter, hver med en statisk og dynamisk dimensjon. For det første er idretten en stor organisasjon, og dette gjelder for hele perioden, om enn kanskje mindre utpreget mot slutten av perioden enn begynnelsen. Derigjennom må idretten også antas å være en sentral og innflytelsesrik aktør i sivilsamfunnet. For det andre er idretten i hele perioden en av de organisasjonene som er svakest sosialt forankret i feltet av frivillige organisasjoner. Dette kommer til syne direkte om man ser på antall medlemskap i andre organisasjoner medlemmene i idretten representerer i feltet som sådan, men også mer sammensatte mål på organisasjonenes innflytelse. Igjen gjelder dette, som et generelt funn, for hele perioden. Ut fra disse funnene er idretten en lite innflytelsesrik organisasjon, sett i lys av sin størrelse. For det tredje er idrettens bånd konsentrert om et sett av organisasjoner, og her ser det ut til å ha skjedd en utvikling i løpet av den perioden vi her ser på. Idretten har i hele perioden hatt tettest bånd til yrkesorganisasjonene. Om man tar utgangspunkt i de antagelsene som ble gjort ut fra teori og tidligere studier, ser disse ut til å passe best for det første tidspunktet. Ut fra kjønns- og kulturforskjeller ble det antatt at idretten hadde en løsere tilknytning til enkelte organisasjoner, og dette ble bekreftet og gjelder i all hovedsak for hele perioden. Det er likevel verdt å merke seg at disse tendensene ser ut til å bli mindre tydelige utover i perioden. Dette ser ut til å innebære at idretten er en mindre markant organisasjon – sosialt og kulturelt – ved utgangen av perioden enn ved inngangen. Selv om disse analysene viser at idretten fortsatt er svakt forankret i det sivile samfunnet, kan dette fortolkes som en trend som gjør at idretten i hvert fall er forankret i større deler av sivilsamfunnet og derigjennom også på sikt kanskje har et noe større gjennomslag enn tidligere.

Det er to forhold som bør utdypes ut fra analysene i denne artikkelen. Det første er den situasjonen som beskrives og som i all hovedsak gjelder for hele perioden, og det mest interessante her er misforholdet mellom størrelse og sosial forankring. Forklaringen på dette fenomenet ligger langt på vei i de antagelsene som ligger til grunn for ”hypotesene” over; medlemmene i idretten har en særegen sosial og kulturell profil som gjør at de ikke trekkes mot en del av de andre store frivillige organisasjonene: man kan anta at idrettsmedlemmene rett og slett i mindre grad enn andre er samfunnsorienterte, eventuelt har en type interesser og ønsker som gjør at de i liten grad orienterer seg mot f eks religiøse og kulturorganisasjoner. Tilsvarende har andre organisasjoners medlemmer mer til felles med utvalgte frivillige organisasjoner slik at de i større grad trekkes mot disse. Det andre som bør forklares er de endringene som finner sted: selv om idrettens sosiale forankring fortsatt er svak, ser den ut til å være mindre knyttet til de tradisjonelle sosial- og kulturelle interesse- og verdikonfliktene som ble skissert over. Ser man på utviklingen av medlemskap i idretten skjøt denne særlig i været fram mot tidspunktet før den første datainnsamlingen (70-80 tallet), og man kan derfor anta at de som er medlemmer av idretten ved slutten av vår periode i mindre grad enn ved inngangen kjennetegnes av det vi antok er idrettens særlige målgrupper. Dermed er også idrettens særegne sosial bånd noe mindre særpreget ved slutten av perioden enn begynnelsen (selv om hovedmønsteret ligger fast).

Utgangspunktet for de teoretiske drøftingene var at innflytelse kan forstås ut fra begrepet sosial kapital og dets to komponenter ’bonding’ og ’bridging’. For å ha innflytelse bør man både ha en sosial tilhørighet som gjør at man har en substans eller noe å influere ut fra (bonding) samtidig som man også knytter sosiale bånd til den omkringliggende verden på en måte som gjør at man kan få gjennomslag for det som utvikles og uttrykkes i fellesskapet. At idretten har en viss ’bonding’-effekt er vist tidligere. Denne artikkelen tyder på at idretten, relativt til andre frivillige organisasjoner er svak på ’bridging’ og at idretten dermed bare i begrenset grad har eller gir den sosiale kapitalen som er en forutsetning for å ha en viss sosial innflytelse.