---

Det er få ting i våre omgivelser som er så synlig som idrettens steder. Det finnes så mange fotballbaner, svømmebasseng, innendørshaller, skiløyper, alpinbakker o.l. at det er vanskelig å overse dem. Og de fleste av oss har mange og langvarige erfaringer med og opplevelser i disse anleggene. Kanskje nettopp derfor blir mange sider ved idrettens steder neglisjert og oversett. De færreste tenker over hvorfor slike steder finnes, hvilke nærmest usynlige mekanismer som ligger bak utformingen av dem, hvilke skjulte sosiale prosesser som gjør seg gjeldene når de tas i bruk og hvilke individuelle erfaringer og samfunnsmessige konsekvenser de innebærer. Ethvert forsøk på å analysere og reflektere over mer eller mindre skjulte strukturer og prosesser ved idrettens steder og anlegg, bør derfor ønskes velkommen, både av forskere og av politikere og planleggere. Et av de siste bidragene på dette feltet er boken ”Sites of Sport. Space, Place, Experience”. Boken er redigert av Particia Vertinsky og John Bale, to sentrale forskere på fagfeltet.

Boken består av 12 artikler, samt et redaksjonelt innledningskapittel. Som anmelder bør jeg vurdere både helheten og delene, og hvordan dette spiller sammen. Ideelt sett burde derfor alle artiklene fått behørig omtale og vurdering. Det er det ikke plass til i en anmeldelse som dette. Kun de artiklene jeg mener gir spesiell innsikt og/eller illustrerer hvordan denne typen forskning bør utføres, får fyldig omtale. De andre artiklene gir jeg bare en kort beskrivelse av. Tross det, legges alle artiklenes innhold og faglige bidrag til grunn for min vurdering av bokens kvalitet og relevans. I den sammenheng, vil jeg også avslutningsvis peke på noen få momenter som jeg synes kunne vært løftet bedre fram. Det er momenter som jeg anser som spesielt viktige og som kanskje bør være sentrale diskusjonstemaer på dette forskningsfeltet i tiden framover.

I redaktørenes innledningskapittel gis det en kortfattet og summarisk bestemmelse av begreper som ”space” og ”place”. Leseren får inntrykk av det er det sistnevnte begrepet som fanger det meningsfulle og unike ved det romlige aspektet ved idrettslig utfoldelse. Det førstnevnte begrepet – space - synes derimot å være synonymt med ”det fysiske rommet” (hva nå det måtte være) og dermed også tomt for mening og sosialitet. Det er synd at redaktørene ikke bruker mer plass på begrepene, hvordan de er framkommet og hva de skal anvendes til. Det er beklagelig fordi temaet trenger en større teoretisk avklaring, både fra et psykologisk, sosiologisk, antropologisk og historisk perspektiv. Redaktørene gjorde det klart, sier de, at bidragsyterne ikke ble avkrevd noe felles teoretisk perspektiv eller tilnærming for sine bidrag. Det er i og for seg i orden, men da hadde jeg forventet en mer presis avklaring av begreper og perspektiver i de enkelte artiklene. Det får vi i de fleste tilfellene ikke. Det vi får, er 12 analyser av visse sider ved ulike former for idrettssteder. Jeg får likevel inntrykk av at fleste kapittelforfatterne analyserer sine respektive idrettssteder mer eller mindre eksplisitt i tråd med redaktørenes innledende begrepsforståelse. Bokens svakhet og styrke ligger nettopp her. Det savnes, både redaksjonelt og i flere av kapitlene, en grundigere refleksjon over og drøfting av hvordan idrettens steder teoretisk kan og bør analyseres ut fra humanistiske og samfunnsvitenskaplige perspektiv. På den annen side får vi en illustrasjon av hvor fruktbart det kan være å analysere idrettens steder som case; som unike tilfeller av ”space, place and experience” for å låne en formulering fra bokens tittel.

Tross denne, og andre innvendinger jeg kommer med senere, er det en god og viktig bok som foreligger, ikke minst for ”students of history, sociology and management of sport” som redaktørene i første rekke ser som sin målgruppe. Boken burde også vekke interesse hos politikere, rådgivere og arkitekter som i sitt virke er involvert i planlegging og bygging av idrettsanlegg fordi den får én til å se på idrettens steder på en annen og mer innsiktsfull måte.

Den første artikkelen, ”Locating a ’Sense of Place’: Space, Place and Gender in the Gymnasium” av Patricia Vertinsky er noe mer begrepsmessig orientert og reflektert enn de påfølgende. Forfatteren drøfter innledningsvis hvordan vi skal forstå vår sans for steder (sense of place) i sammenheng med et begrep om rom (space). Hun gjør seg bl. a. nytte av de Certeaus oppfatning om ”space as practiced place”, dvs. at steder konstitueres gjennom et sett av sosiale relasjoner som overskrider romlige standarder og parametere. Sagt på en annen måte: ”places touch the ground as spatially located patterns and forms of behaviour and are defined, maintained and altered through the impact of unequal power relations.” ( s 9). Den eller de som har muligheten eller evnen til å influere på hvordan rommet produseres får samtidig muligheten til å forsterke sin sosiale makt og kontroll, hevder hun. Denne måten å analysere produksjonen og prosessene bak ”space as a practiced place” innebærer å avdekke de mange maktkampene som har foregått i planlegging, designing, konstruksjon og bruk av bestemte bygninger for idrett, trening og pedagogikk. Med denne forståelsen av rom og sted analyserer Vertinsky The War Memorial Gymnasium som ble bygget ved University of British Columbia. Hun forsøker å vise hvordan arkitektur influerer på kropp, identitet og forståelse. I tråd med modernistiske arkitekturteori skulle denne gymsalen i følge Vertinsky, bli et sted hvor den moderne kroppens bevegelsesutfoldelse kunne reguleres gjennom et oppmålt, opplyst og luftig rom; et rom for trening, orden og rekreasjon. Men som Vertinsky dokumenter, ble ikke alle garantert lik tilgang til dette symbolske område for modernismen. For kvinnene, og delvis også for visse etniske grupperinger, ble gymsalen ennå et sted for eksklusjonsprosesser. Som et sted for bestemte maktrelasjoner, markerte gymsalen hvorledes visse kropper skulle oppmuntres til bestemte bevegelser og væremåter eller risikere å bli ekskludert. Hun kunne nærmest ha føyd til: Tross modernitetens underliggende verdier som frihet og likhet, synes disse å måtte vike for modernitetens tredje verdi ”broderskap”. Mao. ”det mannlige” dominerer slik at menn og mannlige aktiviteter ble inkludert, mens alt annet ble mer eller mindre ekskludert.

Den sosio-politiske kampen om rommet og kontroll av menneskets bevegelser kommer enda bedre til uttrykk i kapitlene til Roberta J. Park: ”For Pleasure? Or Profit? Or Personal Health?: College Gymnasia as Contested Terrain.” og Mary Loise Adams: “Freezing Social Relations: Ice, Rink, and the Development of Figure Skating.” Ingen av dem løfter fram de begrepsmessige og teoretiske problemene det innebærer å studere idrettens steder og hvordan de defineres og dannes sosialt. Men begge leverer solide og instruktive historisk-sosiologiske analyser av hvordan ulike grupperinger kjemper om makten over rommet og kontrollen over bevegelsene. Hos begge balanseres et helhetlig overblikk med vesentlige detaljer på en slik måte at leseren blir fascinert og overbevist om betydningen av å studere enkeltcase for å få den nødvendige innsikt og forståelse av de sosiale og samfunnsmessige prosessene som ligger bak enhver anleggsetablering.

I Parks analyse er det gymsalenes legitimitet, finansiering, bygging og anvendelse ved University of California som undersøkes. Hun viser på en glimrende måte hvordan velgjørere finansierte byggingen for å bedre studentene og de ansattes fysiske utfoldelse, og hvordan dette ble mottatt og taklet av universitetsledelsen. Park viser også hvordan byggingen av den første gymsalen fikk konsekvenser for etableringen av en egen avdeling for kroppskultur ved universitetet. Dette medførte nye anleggsbehov som måtte løses. Velgjørere, arkitekter, lærere og universitetsledelse hadde alle sine synspunkter på hvordan idrettsanleggene skulle utformes. De sentrale legitimeringer de første 10-årene var hygeia og ludus, altså helse og lek. Både bygging og bruk av gymsalene ble definert, designet og skapt på grunnlag av dette rådende synet på kropp og helse med henblikk på kontrollere ”space and place” i form av physical education. Snart hadde universitetet etablert et program for kroppsøving, som skulle bli det ledende i USA. Men konkurransen fra konkurranseidretten, athlein, ble imidlertid sterkere og sterkere fra begynnelsen av 1900 tallet. Det slo inn i både i diskusjonen om anleggenes utforming og finansiering, i legitimeringen av faget kroppsøving og hvem som fikk lov til å være med. Konkurranseidrettens talspersoner fikk mer og mer makt og gjennomslag for sine synspunkter i anleggsdiskusjonene. Park viser i dette kapitlet hvorledes kroppsøvingsfagets vekst og fall ble avspeilet i idrettsanleggenes planlegging og utforming. Konkurranseidretten vant til slutt og kroppsøvingsprogrammet, som Senatet framhevet som liberal utdanning på sitt beste, ble avviklet i 1997. Parks dokumentasjon av og refleksjon over de mange sammenvevende, men også oppløsende sosiale prosesser, bak danningen og omdanningen av universitetets anlegg og program, er imponerende og forbilledlig.

Utgangspunktet for Adams analyse av skøytebaner på de britiske øyer, er menneskets forhold til ”naturen” eller ”elementene” (jord, luft, ild og vann). Vann fryser på innsjøer, elver og kanaler. Isen bærer eller bærer ikke og betinger dermed muligheten for aktivitet og utfoldelse. Adams hovedanliggende er å vise hvilken sosial mening som tilskrives skøytingens, og da særlig kunstløpingens, rom og hvordan dette rommet blir skapt av og skaper den sosiale identiteten til skøyteløperne. Særlig er hun opptatt av skøyterommet som steder for produksjon og vedlikehold av sosiale relasjoner basert på klasse og kjønn (jf. Vertinskys definisjon over). Skøyting i det 17. og 18. århundre var en kombinasjon av kunst, trening og sosial begivenhet. Elegant skøyting var en ferdighet, på linje med dans og bordmanerer, som ble brukt av overklassen for å konstruere deres sosiale identitet. For å komme unna de lavere klassers blikk og for få nok plass til å utøve deres sirlige svinger og balanseøvinger, ble det laget en privat skøytebane i Regent Park i 1860. Kun medlemmer fra øverste samfunnskikt, inkludert noen få kvinner, fikk anledning til å bruke anlegget. Men været var lunefullt. Det var vintre som var så milde at isen ikke ville legge seg. For de rikeste var da eneste muligheten å reise til kaldere og høyereliggende strøk for å få skøyte, f. eks. Davos og St. Moritz. Men ønsket om muligheter for kunstløp og den økende interessen for dansing på skøyter på de britiske øyer, presset fram alternative og kunstige isanlegg. Det første innendørs isanlegg kom i Chelsea i 1876. Men dette og andre tidlige anlegg var plaget av trengsel og dårlig ventilasjon. Først rundt 1890 begynte teknologien å frambringe god innendørs is. Og det åpnet opp for andre klasser og brukere. I løpet av det 20. århundre ble det bygget ishaller rundt om i hele verden; hvor også en rekke andre aktiviteter på is fikk sine muligheter. Disse aktivitetenes anleggshistorie burde være verdt en nærmere studie, inspirert av Adams glimrende analyse. Kanskje burde man også ha i bakhodet at homo ludens alltid finner på måter for hvorledes elementene kan mestres og anvendes til lek og spill.

Selv om jeg har sett spesielt på de overnevnte artiklene, er de andre artiklene også tankevekkende og lærerike. Særlig fordi vi i flere av artiklene kan kjenne oss igjen, samtidig som vi blir oppmerksomme på hva idrettens steder kan ha gjort med oss. Vi blir minnet om hvorledes våre sanser umerkelig, men like fullt på en grunnleggende måte, betinger og former vår opplevelse av, samt tilknytning og tilhørighet til idrettens steder (Gaffney og Bale). Vi får høre om hvorledes skole, vann og rom kobles i Frankrike i det 20. århundres svømmeundervisning (Terret); hvordan skolens uteplass former og begrenser barnas lek i en form for sosial kontroll (Thomson); hvorledes marsjering blir en konkurranseaktivitet for jenter på New Zealand (Macdonald) og hvorledes australske myndigheter prøvde å framstille de olympiske lekene i Sidney som ”grønne leker” og dermed også bekreftet australsk identitet og olympiske idealer (Magdalinski). Videre får vi beskrevet konflikten mellom livreddere og surfere på strendene i Australia (Booth). Vi presenteres for hvorledes fjell kan sees som hellige og dramatiske steder hvor tyngdekraften forsøkes opphevet (Donnelly); hvorledes vestlig pornografi nærmest har kolonisert idretten (Pronger) og hvordan treningsgarderober (locker rooms), som i utgangspunktet er renslighetens arena, blir et sted for tematisering av frykt og forurensning (Fusco). Med unntak av Fuscos artikkel, er heller ikke disse artiklene særlig eksplisitte på begreper og teoretiske perspektiver. Ikke desto mindre drøftes felles temaer som variasjon og endring, inklusjon og eksklusjon, kontroll og konflikt, makt og kjønn, politikk og økonomi, fornuft og følelser, i de fleste av kapitlene.

Etter min mening er det et behov for en mer eksplisitt og presis diskusjon av disse begrepenes anvendelse og relevans i relasjon til studieobjektet ”Sites of Sport”. Ikke minst på bakgrunn av følgende. Siden alle sosialt meningsfulle steder kan sies å være konstituert gjennom sosiale relasjoner, må det være rimelig å spørre: er det forskjell på de relasjonene som konstituerer en kirke og de som konstituerer en fotballbane? Hvis svaret er ja på det spørsmålet, hvorfor har da forfatterne ikke avdekket de unike sosiale relasjonene som nettopp skaper de egenartede rommene og stedene som de enkelte sosiale fenomenene tross alt har? Og hvorfor har de ikke knyttet de overnevnte analysebegrepene til en slik diskusjon? Sagt på en annen måte: jeg vil kritisere forfatterne for ikke å ha reflektert over om det kan være prosesser i idretten selv som er virksomme og avgjørende for hvorledes idrettens steder dannes og omdannes. De burde ha spurt: hvorfor har idretten sine steder? Hvordan er forholdet mellom rom, sted og det enkelte sosiale fenomen? Går det an å observere idrettslig utfoldelse uten å observere stedet utfoldelsen finner sted på? Eller formulert annerledes: er rommet og stedet nødvendige eller kun tilstrekkelige betingelser for det sosiale fenomenet? Når en leser denne boken sitter en igjen med inntrykket av at rommet og stedet kun er en tilstrekkelig betingelse for de aktivitetsformer som blir analysert. Jeg vil mene at rommet og stedet er nødvendige betingelser for aktivitetsformene. Rom, sted og aktivitet er sider av samme sak; den ene betinger de andre og omvendt.

Dette forholdet har jeg drøftet mer omfattende andre steder, bl.a. her på idrottsforum.org. La meg kun trekke hovedargumentet. Det er min sterke overbevisning at ethvert sosialt fenomen, det være seg idrett, religion, politikk, økonomi, rettsvesen o.l, produserer og reproduserer selv sitt unike og særegne rom eller sted. Idretten har sine baner og løyper. Kristendommen har sine kirker og gravplasser. Politikken har sine parlamentsbygninger og rådhus. Økonomien sine butikker og banker. Denne produksjonen og reproduksjonen av rom og steder, skjer dels ut fra det enkelte sosiale fenomens (eller systems) egenart og dels ut fra dette fenomenets unike omgivelser. Alle sosiale fenomeners eksistens synes å være definert ved og gjennom en bestemmelse av hva som skal foregå, hvem som skal få være med, hvordan det skal foregå, når og hvor det skal foregå. Sagt på en annen måte: på en helt grunnleggende måte ser det ut til at all menneskelig samhandling innebærer en bestemmelse av disse 5 problemene. I denne sammenheng er hva, når og hvor av spesiell interesse, dvs. fenomen, tid og rom. Uten å tenke på hvor grunnleggende spørsmålet egentlig er, spørres det: ”Når skal det finne sted?”. Språket rommer en dyp erkjennelse av at ingenting kan finne sted uten at det finner (et) sted! Tid og rom er uløselig knyttet til eksistens. Uten eksistens, ingen tid og intet rom. Og omvendt, uten tid og rom, ingen eksistens. I vårt univers synes disse dimensjonene å være bestemt ved og gjennom hverandre.

Denne bestemmelsen av grunnleggende dimensjoner ved vårt univers, kan sosiale fenomener ikke komme unna. Disse forholdene kan kun observeres og mestres av det enkelte sosiale fenomen. Det enkelte fenomen former disse aspektene ved tilværelsen på sin måte. Gjennom at noe selekteres på bekostning av noe annet, realiseres tid, rom og eksistens. I det øyeblikk en ball sparkes mot et mål, er fotballens tid, rom og eksistens definert. Fotball er for øyeblikket blitt en realitet, på bekostning av ’alt annet’. Det kunne vært annerledes, men nå eksisterer fotball. Kampen er spillets mestring av tids- og romdimensjonen. Kampen kan vare noen minutter, eller 2 x 45 minutter. Den kunne vært kortere og den kunne vært lengre. Men når kampen er slutt, er den slutt. Fotballen definerer rommet gjennom ballens og spillernes bevegelser i relasjon til oppsatte mål og hva som oppfattes som banens grenser, samtidig som den selv defineres gjennom dette. Fenomenet konstituerer og konstitueres gjennom de unike seleksjonene som foretas. F. eks. spillerne forsøker å skape rom for å sende pasninger og for å kunne skåre; samtidig som stedet hvor dette skal finne sted, må være definert for at det skal være mulig. Det er det fotballsystemet selv som bestemmer hvor grensene går, hvordan de skal merkes, hvordan grensene skal håndheves, hva som er relevante rom å spille ballen i med det antall spillere som inkluderes i spillet osv. Men som vi alle vet, vil det resulterende rommet være veldig forskjellig, fra de enkleste løkkefotballbaner til ”drømmefabrikker” som Old Trafford. Uansett: rom, sted og aktivitet definerer, dvs. produserer og reproduserer, hverandre gjensidig.

Den enkelte idrettsform er slik jeg ser det, en mestring av tid, rom og eksistens. Det gir artiklene i denne boken gode eksempler på, selv om forfatterne ikke tar opp dette i sin diskusjon. I Adams analyse av skøyteløpingen generelt og kunstløpingen spesielt, ser vi hvordan disse idrettsformene får sin eksistens nettopp gjennom hvordan tid og rom blir observert og mestret. Valg av islagte flater, sammen med utførte svinger og piruetter, definerer et annet rom og en annen tidsoppfatning enn det rom og tidsoppfatning som fjellklatring definerer og defineres gjennom (Donnelly). At fenomenet selv produserer sitt eget rom og sin egen tid og dermed også sin egen eksistens, blir ikke berørt i de foreliggende analysene, selv om enkelte av analysene ligger veldig nær en slik diskusjon. Hvorfor de ikke tar opp til diskusjon dette temaet, skyldes kanskje en manglende refleksjon over det aktuelle fenomens eksistens, dvs. hva slags fenomen som er gjenstand for analyse. Hva kjennetegner fenomenet, hvordan dannes og gjendannes det, hva er fenomenets individuelle, samfunnsmessige og økologiske betingelser og forutsetninger, er spørsmål som etter min mening burde vært berørt i en bok som dette. I det minste burde den enkelte artikkel hatt henvisninger til forskning hvor dette er diskutert. Ikke minst fordi alle aktivitets- og anleggsformene som analyseres i denne boken, ansees å høre til fenomenet idrett (engelsk: sport). Men verken redaktørene eller den enkelte artikkelforfatter gjør noe forsøk på å avklare hva som menes med ”sport” og hvorfor kroppsøving, kunstløp, marsjering, surfing, fjellklatring med tilhørende steder og anlegg, faller inn under sportsbegrepet. Forfatterne synes å være pragmatiske til definisjonsspørsmålet. Dermed risikerer de at analysene kanskje ikke avdekker de mest sentrale strukturene og prosessene ved idrettens steder, og deres konsekvenser for den enkelte deltakers opplevelse og erfaring.

Dette blir spesielt tydelig når en leser Donnellys interessante analyse av fjellklatring. Han hevder at det å gå eller klatre i fjellet inngår i minst tre forskjellige sosiale fenomen, nemlig som en transportform, som et religiøst ritual og som sport. Donnelly hevder at for at klatring i fjell skulle bli sport (idrett), måtte betydningen av fjell rekonstrueres sosialt. For det første måtte fjell få navn og tegnet inn på kart. For det andre måtte det å nå fjelltopper bli oppfattet som viktig og betydningsfullt. Og for det tredje måtte det å bestige toppen og registreringen av dette, bli sett på som en meningsfull aktivitet. Det første skjedde i forbindelse med Romantikken. Det andre hang sammen med vitenskapens framvekst og bruk av målinger, samt imperialismen. Det tredje er et uttrykk for hvordan prestasjonsidrett (athleticism) og imperialisme, konkurranse og underleggelse (competition and conquest) ble brakt sammen i strevet etter å bli først. Donnelly dokumenter og forankrer denne prosessen godt og overbevisende. Men kun implisitt får han fram at transformasjonsprosessen av fenomenet også innebærer en transformasjon av rommet og tiden. Selv om det fysiske, dvs. fjellene og terrenget samt årstidene, er det samme, er det rommet og tiden som skapes av fenomenet forskjellig. Fjellene og terrenget betyr noe annet når du går der for å komme fra et sted til et annet enn når du er der for religiøs tilbedelse eller når du skal bestige fjellet. Det er ikke tydelig nok i Donnellys analyse slik jeg leser ham. Analysen svekkes først og fremst av at både idrettsbegrepet og transformasjonsprosessen er upresist definert og mangelfullt forankret. Det synes som om Donnelly definerer idrett (sport) ut fra kjennetegn som konkurranse, registrering (record), og ”å være først”. Jeg tror også at dette er sentrale kjennetegn ved idrett. Men Donnelly gir ingen faglig utdyping, begrunnelse eller forankring av idrettsbegrepet og dets kjennetegn, verken i egen tekst eller med henvisning til andre forskere. Han, som de fleste samfunnsforskere som studerer idrett, velger ad hoc løsningen når forhold ved idrettsfenomenet studeres. De har et tema eller en problemstilling som de ønsker å belyse. I beste fall nøyer de seg med en omtrentlig eller tentativ definisjon eller avgrensing, før de gir seg i kast med selve analysen. De reflekterer ikke over at deres noe uklare og upresise oppfatning av fenomenet, får de til å observere kun visse sider av fenomenet, og kanskje ikke de viktigste sidene heller. Donnelly kunne også med fordel ha knyttet sin framstilling av fjellklatringens transformasjon fra ferdsel i fjellet til sport, til andre forskeres diskusjon av det de kaller sportifisering, altså når visse aktivitetsformer går over til å bli sport. 

Både Donnelly og de andre forfatterne er altså noe lemfeldig med begrepene etter min mening. De færreste tar seg bryet med å avklare om den aktivitet de fokuserer på virkelig kan betraktes som idrett og at det anlegg som studeres virkelig er et idrettens sted. Det vi da sitter igjen med er en samling artikler som gir interessante beskrivelser og analyser av former for kroppslig utfoldelse og det rom og det sted det utfolder seg i og på. Men vi vet fortsatt lite om det genuine ved ”Sites of Sport”, eller mer presist: de unike prosesser som gjør rom til et sted for idrettlig utfoldelse i den tredobbelte betydningen ”der hvor idrett finner sted”, dvs. som tid, rom og eksistens. En systematisk og mer presis refleksjon over det aktuelle fenomenet og den klasse fenomen man mener det tilhører (f. eks. fjellklatring versus sport) ville åpnet opp for en dypere og sannere avdekking av forholdet mellom fenomenet, rommet og tiden. Etter min oppfatning bør dette spørsmålet få mer oppmerksomhet i kommende bøker på feltet.